Andrea di Bonaiuto (1319–1377), Thomas av Aquinas preker til de vantro, detalj fra «Allegori over den militante og triumferende Kirken» (1365-67), freske på veggen i det spanske kapellet i klosteret ved Santa Maria di Novella-kirken i Firenze. Foto: Christian Skaug.

21 I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. 22 Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»

23 Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! 24 For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»

Lukas 10, 21–24

I dag er det en første søndag i treenighetstiden, og selv om læren om treenigheten for mange høres ut som luftige teologiske betraktninger, er det i troen på den vår sivilisasjon har sitt utgangspunkt. Det er den hellige relasjonen mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som la grunnlaget for det meste vi i dag fortsatt tar for gitt, det være seg alt fra moralske absolutter til vitenskapens søken etter sannhet.

Vi lever og ånder i restene av en tro som har drevet oss framover i ønsket om å gjøre våre medmennesker til Jesu disipler og denne verden til et bedre sted.

Få spør hva konsekvensene blir når denne forståelsen smuldrer opp, når troen på Allah likestilles med troen på Treenighetens Gud.

Den 14. april i år holdt biskopen i Nidaros, Herborg Finnset, felles bønn med ledere fra muslimsk og jødisk religion – i Nidarosdomen, vårt viktigste kirkebygg. Dialogen heies frem, men det er som vi glemmer at det handler om mer enn dialog. Hva vi er vitne til, er mennesker som ønsker å likestille Treenighetens hellige kjærlighet med den ikke-relasjonelle Allahs krav om allmakt. Treenigheten, som ikke kan si at en handling er god dersom den strider mot hans natur, og Allah, som i sin allmakt kan si at enhver handling er nettopp det: god.

I boka Den siste striden, siste bok i Narnia, beskriver C.S. Lewis det som fremstår som den reneste profeti, nemlig sammensmeltningen av islam og kristendom. Og hvis det er noen som lurer: Det er ikke kristendommens kvaliteter som vinner. Men det som C.S. Lewis beskrev på begynnelsen av 1950-tallet, og som ingen da trodde ville skje, er nå i ferd med å bli en realitet.

Det er som en teologisk utgave av 1930-tallets appeasement. Vi tror vi kan skape fred med islam ved å utviske hva vi tror på og invitere våre største motstandere inn i våre kirker. Det kalles synkretisme, og ville i tidligere tider blitt stemplet som kjetteri. Ikke fordi fortidens kristne var så brutale av seg, men fordi de forstod betydningen av å holde troen ren. De visste at troen formet oss, og de var innforstått med at en invasjon islam ville ødelegge oss.

Når dagens politiske og religiøse ledere arbeider for et åndelig fellesskap og enhet, må vi være klar over at denne enheten ikke finnes, hverken i kristendommen eller islam.

De som avviser Jesus som jødenes Messias, Guds sønn og verdens eneste sanne frelser, står utenfor det fellesskapet som ble etablert pinsedag ved Åndens nærvær, og som bekreftet treenigheten.

Det har vært mye debatt den siste tiden knyttet til skolenes markering av Pride, men det bør være like stor bekymring blant norske foreldre knyttet til den religionsundervisningen som finner sted. Denne legger nemlig grunnlaget for synkretismen som utspiller seg foran øynene på oss.

Biskop Finnset er uenig i dette. Hun betonte «opplevelsen av samhørighet og fellesskap, å samles som troende» (Vårt Land 10. mai).

Biskopen mener altså at det er troen som er det viktigste, ikke hva vi tror på. Vi kjenner igjen budskapet fra dagens politikere om at mangfoldet, også et religiøst mangfold, styrker oss.

Men vi har ikke et felles opphav i Abraham, og vi er ikke «søsken» med «felles røtter», slik tilhengerne av dialogen hevder. Snarere tvert imot.

Islam med sin amoralske relativisme står i en klar motsetning til kristendommens tro på en hellig Gud som ikke kan bryte sine løfter, og som inviterer oss til et samfunn med ham.

Tragedien er at stadig færre i kirken synes å forstå det som var allmenn kunnskap innenfor kristenheten i over tusen år. Det er en grunn til at Europa langt inn på 1500-tallet nektet flyktninger fra Nord-Afrika å returnere til Europa. Europa var overbevist om at ingen kristne ville klare å flykte fra skjebnen som slaver i muslimske land, og frykten for innflytelse fra muslimske konvertitter førte til at grensene ble hermetisk lukket. Europa forstod nemlig hva de trodde på, og hva de stod overfor. Nå forstår vi ingen av delene.

På samme måte som det i det politiske liv er en uendelig avstand mellom Karl Marx og John Locke, er det i teologien en evighet mellom Treenighetens Gud og Allah. Den ene fører til liv, den andre dyrker døden, og hva vi tror på former oss, både som enkeltpersoner og som samfunn.

Det mangfoldet som våre politiske og teologiske ledere hyller, leder derfor bare én vei, og det er til vår undergang.

La oss benytte treenighetstiden til å gjøre våre omgivelser klar over hva vi skylder vår frihet.

Velsignet søndag!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.