Sakset/Fra hofta

Bilde: Det er en påfallende dreining i Reuters billeddekning av islam, hvor man ønsker å dekke Ramadan og de andre høytidene som om de derved blir inkludert i verden. Men det er langt mellom bilder av muslimers hverdag i Europa. Derved oppstår en ubalanse, og det forteller at noe ikke er normalt. Man er mottakelig for islams overbevisningskraft, men tør ikke bruke kritisk sans. Man inkluderer seg selv i ummahen ved å gjengi folkemengder i bønn, som her i Sale i Marokko 26. juni 2017. Foto: Youssef Boudlal

Den svenske kirke ønsker å bli mer inkluderende og vil derfor tillate at prester taler kjønnsnøytralt om Gud. Gud trenger ikke lenger omtales som «far». I fremtiden må ikke prester i Sverige si «I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn», de kan heller si «I Guds, den treeniges, navn».

Samtidig er den svenske erkebiskopen svært positiv til islam, og det gir oss en ekstra grunn til å dvele med hva som skjer. For med første øyekast synes det å være et uoverstigelig paradoks at et samfunn og en kirke som omfavner en radikal kjønnsideologi, ikke lenger ser forskjell på Treenigheten og Allah. For det bør ikke være en hemmelighet at islam har et særdeles problematisk forhold til en politisk ideologi som avviser kjønn og tilhørende kjønnsroller.

Spørsmålet er om det har noen betydning for andre enn kristne.

Den svenske kirken ønsker en tro som passer med sin samtid, deres fremste mål er å unngå å krenke, hverken med hensyn til kjønn, seksualitet eller religion. Man ønsker en enhet mellom kristen tro og islam, men da må man åpne opp for en dekonstruksjon av dogmet, slik at man kan konstruere et gudsbilde som ikke er krenkende, hverken overfor radikal kjønnsideologi eller islam. Og uten at man sier det særlig høyt, beveger man seg sakte, men sikkert mot et muslimsk gudsbilde.

Det er forhold som kan forklare hva som skjer, og som viser at en liberal kirkes tilnærming til islam er en mulig konsekvens av vårt nye menneskesyn. For det moderne mennesket liker å definere seg selv og sine omgivelser, og da passer det dårlig med en Gud som er hellig, sann og uforanderlig, og der Sønnen lærte oss å be til Gud som «far».

Muslimer har en svært stor respekt for Allah, og det å kalle ham «far» ville vært utenkelig, samtidig som det heller ikke gir dem noen mening. Det er nemlig de kristnes mulighet for en relasjon til Gud gjennom Sønnen som gjør at Jesus Kristus kunne lære sine disipler å kalle Gud for «far». Farsbegrepet er på sett og vis hele kjernen i den kristne tro, ikke «far» som far, men ønsket fra Skaperen om en hellig kjærlighetsrelasjon til skapelsen, der mennesket i tro skal ta imot Sønnen. At Gud selv velger å omtale seg som «far», bør derfor hverken overses eller sees på som en teologisk ubetydelighet. Samtidig viser Treenighetens behov for forsoning gjennom Sønnens inkarnasjon og offer en Gud som for muslimer fremstår som svak, noe som forklarer deres forakt.

For Allahs natur er rett og slett det vi gjør. Alt som skjer, skjer fordi Allah på forhånd har godtatt det, og dagens liberale kristne, og ikke-kristne, liker bedre en gud de på den måten kan «kontrollere», men allikevel kalle god. Allah er så kontekstuell som de liberale kristne alltid har ønsket at treenigheten skal være. Allah har nemlig ingen hellighet, han kan endre mening om selv moralske spørsmål, noe annet ville vært et angrep på hans allmektighet.

An Afghan woman and her son beg at a mosque on the first day of Eid al-Fitr, which marks the end of the holy month of Ramadan, in Kabul, Afghanistan June 25, 2017. REUTERS/Omar Sobhani

En mor og hennes sønn sitter og tigger utenfor en moské i Kabul. Bildet er tatt dagen før bildet i Sale, Marokko. Vesten prioriterer å inkludere islam, og dermed er det massene som fyller og representantene for ummahen. De små menneskene taper. Hvis vestlige medier hadde vist interesse, ville vi visst og forstått langt mer om menneskers kamp for verdighet i den islamske verden. 

Det faktum at Allahs vesen ikke utgjør en norm for godt eller ondt, gjør at islams gudsbilde paradoksalt passer svært godt for reformivrige kristne. Når etikken ikke er forankret i Allahs vesen, men i hans vilje, og våre gjerninger i prinsippet er en konsekvens av hans vilje, kan det se ut til at kabalen går opp. Tar man i tillegg med at islam ikke har en skapelse med syndefall, skal vi ikke forundres over at liberale kristne ser for seg en mulighet til å skape et nytt religiøst uttrykk. Uten syndefall blir klassiske normer for seksualitet, kjønn og samliv kun et uttrykk for tradisjoner og dermed kontekstuelle, og i verste fall undertrykkende tradisjoner. Med islam vil det ikke være et syndefall å skylde på, og da vil våre normer for samliv være noe vi skaper.

Da er det selvfølgelig langt verre med en hellig og uforanderlig Treenighet. Det synes som om lite er verre for den svenske erkebiskopen enn troen på en Gud som ikke kan la seg endre, men spørsmålet er hvorfor hun og den svenske kirke ikke ser hvilket moralsk minefelt de beveger seg inn i. Er de virkelig fortrolige med en religion som ikke har behov for et evig og rettferdig oppgjør med ondskapen? Kan de klare å leve med en tro som lar ansvaret for all ondskap falle tilbake på Allah selv?

Det kan synes som om stadig flere liberale kristne tror de skal klare å forme Allah etter sine gode intensjoner, skape et felles religiøst uttrykk. Utfordringen er at denne teologiske utviklingen gjør saklig kritikk av islam stadig vanskeligere, samtidig som man tvinges til å overse de overgrep som skjer i islams navn. At vi i tillegg utsletter oss selv som kultur, synes å bekymre stadig færre.

 

Kjøp Michail Bulgakovs «Mesteren og Margarita» fra Document Forlag her!