Caravaggio (1571–1610), «Tomas tvileren»

²⁴ Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. ²⁵ «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Det tror jeg ikke før jeg får se naglemerket i hendene hans og legge fingeren i det og stikke hånden i siden hans.»

²⁶ Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» ²⁷ Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» ²⁸ «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. ²⁹ Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

³⁰ Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. ³¹ Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

Johannes 20, 24–31

Det er blitt lest fra Koranen i norske kirker, ikke bare i forbindelse med påsken, men også i anledning muslimers feiring av eid al-fitr. Uproblematisk, sier representanter for Kirken, uten at de prøver å forklare hva islam og kristen tro handler om, og om det er mulig å forene dem.

Dagens tekst gir oss et godt utgangspunkt for en liten refleksjon knyttet til vår forståelse av Gud. Vi møter disippelen Tomas, som krevde bevis for at han skulle tro på en oppstått Jesus, noe altså Jesus ga ham, med det resultat at Tomas anerkjenner Jesus som Guds sønn.

På grunn av syndefallet var mennesket fortapt, som syndere kunne han ikke invitere oss inn til det aller helligste. Men Gud elsket altså mennesket så høyt at han ga sin egen sønn, og det er han som møter Tomas, uten å anklage ham. Jesus forstår at bevis er viktig, han er tross alt sannhetens og dermed fornuftens utgangspunkt. På samme måte som han er kjærligheten og livets kilde. Men slike egenskaper begrenser også Guds allmakt. Gud tåler ikke synd, og det førte til at han måtte la sønnen gjennomgå den smerten forsoningen innebar.

En slik forståelse av Gud er blasfemi for muslimer. I deres øyne er dette et bilde på en svak Gud.

En av dem som forklarer dette godt, er Hadia Tajik. For en del år tilbake hadde hun en artikkel i Vårt Land der hun skrev om sitt forhold til jul som muslim. Artikkelen er avklarende, for den viser tydelig hvordan islam kolliderer med selve kjernen av kristendommen.

Hadia Tajik skriver at:

«Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet.»

For mange høres dette ut som en rent teologisk utledning uten praktiske konsekvenser for den troende. Men disse dogmene gjør altså islam til den diametrale motsetningen til kristen tro, og forklarer islamske sivilisasjoners historie: Det handler om forståelsen av allmakt.

En avvisning av arvesynden og behovet for en korsfestet Jesus Kristus betyr at man vektlegger nødvendigheten av allmakt på bekostning av sannhet, absolutt godhet og rasjonalitet. Allah er en skaper som ikke kan forholde seg til begrepet synd i kristen forstand, dvs. handlinger som Gud ikke tåler. Ettersom Allah er fullstendig monoteistisk og allmektig, vil alle handlinger måtte utgå fra ham, også det kristne kaller synd. Det betyr at Allah må vedkjenne seg alle handlinger som finner sted.

Kjærlighetens vesen forutsetter frihet, ingen kan tvinges til å elske, og Faderen ofret ikke sin egen sønn for å tvinge noen til en relasjon de ikke ønsker. I kristendommen har vi derfor en Gud som gir mennesket en fri vilje og ansvar for egne handlinger, en Gud som lider med de lidende og sørger med de sørgende. For med Treenigheten får moral og rettferdighet en guddommelig forankring, fornuften et guddommelig utgangspunkt og frelsen sikres i den nye pakt.

Eller som C.S. Lewis sier det:

Hvis Guds uforanderlige hjerte kan bli påvirket av «dukker» han selv har laget, er det hans allmakt og ingenting annet som gjør at han frivillig underkaster seg disse følelsene. Det vitner om en ydmykhet som overgår all forstand.

Allah er derimot relasjonsløs, dvs. han er fullstendig én. Det innebærer at han ikke kjenner kjærlighet, for kjærlighet er relasjonelt betinget, og uten relasjoner er det meningsløst å snakke om kjærlighet. Det kommer da også klart fram i islam at Allah ikke skapte verden og mennesket for å inngå en relasjon med mennesket. Allahs relasjon til mennesket er menneskets underkastelse, ikke en far-sønn-relasjon.

Den viktigste konsekvensen av Allahs relasjonsløshet er at han blir fullstendig allmektig. Slik kjærligheten i Treenigheten var avgjørende for menneskets frihet, blir Allahs mangel på kjærlighet utgangspunktet for menneskets slaveri under hans allmektige vilje. En relasjonsløs guddom kan ikke akseptere at andre skapninger er frie, det vil undergrave hans allmakt. En allmektig guddom kan ikke la seg begrense eller forhindre av noe. Når Treenigheten begrenses av sin egen hellige kjærlighet, er det blasfemi i islam.

Men da blir enhver forståelse av moral og sannhet umulig, og årsaken er like skremmende som den er opplagt. For det første kan ikke Allah la seg binde av noe, han kan ikke som Treenigheten inngå en pakt med mennesket, alt må være mulig for ham. For det andre blir enhver moralsk diskusjon umulig, for begrepet moral forutsetter en fast grunn å relatere en handling mot. Men for Allah er det ingen andre enn ham selv. Allah er alt og intet. Alt som skjer, inntreffer etter hans vilje. Han kan ikke la seg binde av et begrep han ikke kjenner. For ham er kjærlighet en umulighet, og den eneste mulige konklusjonen er at Allah blir amoralsk. Ikke umoralsk, for Allah kan ikke forbryte seg mot noe han ikke kan være.

Det var dette pave Benedikt XVI talte over i Regensburg den 12. september 2006, da han forklarte hvordan islam blir en irrasjonell religion som en følge av at i «muslimsk lære er Gud absolutt transcendent. Hans vilje er ikke bundet av noen av våre kategorier, selv ikke av fornuftskategorien».

Det er derfor vanskelig å finne en verre «forbrytelse» mot kristen tro enn det å trekke inn islam under påskehøytiden.

Det er på tide vi snakker sant om hva som skiller kristne og muslimer som troende. En såret Gud er for muslimer en Gud som i sin uendelige kjærlighet lot seg ydmyke og forpliktet seg til en ny pakt, det mest blasfemiske de kan tenke seg. For kristne er denne kjærligheten det vakreste de kan erfare.