nicolas-poussin-jesus-og-kvinnen-som-ble-grepet-i-hor

På Verdidebatt pågår det en debatt om hvordan muslimer skal vite hva som er rett islamsk tro. Utgangspunktet er innlegget Qureshi vil ikke tenke selv, skrevet av Sofia Rana og Kenneth Arctander, der forfatterne tar et oppgjør med Qureshi manglende evne til å tenke selv med tanke på hva som er moralsk riktig, og de skriver:

Lederen av IslamNet, Fahad Qureshi, deltok nylig i en debatt på Dagsnytt 18 med SVs leder Audun Lysbakken. Programleder Fredrik Solvang viste et opptak hvor Qureshi holder en appell på en konferanse som Islam Net arrangerte i 2013. Der støttet han uten forbehold dødsstraff for homofili og utroskap. Qureshi fikk en hel forsamling til å si seg enig “fordi det står i Koranen”. Han hevdet videre at det å henrette folk for homofili og utroskap er noe som er akseptert av alle muslimer, og som ikke bør ses som ekstremt.

Til NRK sa han nå at disse uttalelsene kan misoppfattes. Han burde ordlagt seg bedre. Han sier det pågår en debatt blant lærde innen Islam om disse spørsmålene, og at han derfor ikke kan ta stilling til dem. Qureshi har altså ingen mening om det er galt å steine homofile til døde før noen andre har tatt stilling for ham. Men budskapet i det Qureshi uttrykte på fredskonferansen kan ikke sies veldig annerledes. Steining av homofile er steining av homofile. Ifølge Qureshi skal man som muslim tydeligvis ikke tenke selv, bare gjøre som man får beskjed om av muslimske lærde, uavhengig av hva budskapet måtte være.

Men er det virkelig grunn til å bli overrasket over Qureshis holdning til moralske spørsmål? Moralske spørsmål er ikke et spørsmål om personlige holdninger, men om muligheten til å la livet hvile på et fast punkt. Utfordringen er at et dette faste punktet i så fall må være bindende for både lovgiver og skaperverk, for uten at det kravet er oppfylt, er det meningsløst å snakke om en objektiv sannhet.

Historien om da Jesus Kristus reddet kvinnen som var blitt tatt i hor fra å bli steinet, er mye brukt for å vise Mesterens kjærlighet til dem som blir anklaget av storsamfunnet, men historien avslører også noen sentrale elementer i den kristne tro.

ANNONSE

Da Jesus Kristus sa «Heller ikke jeg fordømmer deg; gå bort, og synd ikke mere!», viser det en Gud som opererer med nåde, synd og menneskets frie vilje. Alle tre ukjente begreper i muslimsk tro. Begrepet synd forutsetter det G.K. Chesterton kaller et fast ideal, en eviggyldig norm, og i boka Ortodoksi viser han hvor viktig denne forståelsen er for vår kultur:

Mitt ideal er fast, for det var fastsatt før verdens grunnvoll ble lagt. Min visjon av fullkommenheten kan overhodet ikke forandres. For den heter Edens have. Du kan forandre det stedet du går til, men du kan ikke forandre det stedet du kommer fra. For en kristen er det alltid grunn til å gjøre revolusjon, for i menneskehjertet er Gud blitt trådt under fot av Satan. I den høyere verden skjedde det engang at helvete gjorde opprør mot himmelen, Men i denne verden gjør himmelen opprør mot helvete. En kristen er alltid rede til revolusjon, for revolusjon er for ham restaurasjon. Hvert øyeblikk er det mulig å slå et slag for den fullkommenheten som ingen har sett siden Adam.

Denne fullkommenheten er imidlertid ikke bare et bilde på noe vakkert, det er en forståelse av en Gud som er hellig, og som skapte mennesket i sitt bilde. Treenighetens Gud er bundet av sin egen hellighet, han tåler ikke synd, han er den absolutte kjærlighet, det evige ideal, og av den grunn måtte Sønnen bli menneske for på den måten å restaurere den opprinnelige relasjonen mellom Skaper og det skapte. Han måtte gå inn i det falne menneskets sted.

Kristendommens Gud kan derfor ikke gjøre alt, han er ikke allmektig i den forstand muslimer finner sin Allah, og derfor faller Rana og Arctanders kritikk av Qureshi på steingrunn, for de forstår ikke hvem Qureshi tror på. Deres kritikk av Qureshis tro forutsetter en kristen forståelse av moral; at det finnes noe vi oppfatter som et evig ideal. Det er for øvrig av samme grunn humanistene kommer til kort overfor islam. De peker gjerne på gode idealer, men nekter å la seg binde av det absolutte, og ser ikke at de da ikke kan argumentere mot dem som forfekter andre verdier enn dem selv. Deres etiske evolusjon er like lite absolutt som muslimers uforutsigbare guddom. Rana og Arctander synes ikke å vite at Qureshis tro ikke har en Edens Hage som utgangspunkt eller et syndefall som forklarer vår tro på idealet. I islam er alt tilstede fra begynnelsen av, godkjent at skaperen selv, også det kristne forstår som synd.

Qureshis Allah er allmektig i en slik grad at han ikke kan binde seg selv, og kjærligheten er ham ukjent, ettersom den forutsetter en evig relasjon i guddommen. Dermed blir alle elementene i Jesu møte med den falne kvinnen umulige i en muslimsk kontekst. Synd finnes ikke, og dermed heller ikke nåden. Og med en ikke-relasjonell allmektig guddom som skapelsens utgangspunkt, blir også skapningens frie vilje blasfemi for muslimer. Derfor blir det helt naturlig for Qureshi å vente på de skriftlærdes avklaring. Han vet ikke om Allah mener det samme i dag som i går, og velger å stole på dem han satt sin lit til. Men han han ikke være sikker, han kan som trotskistene oppleve at det var deres fortolker av arbeiderklassens vilje som tok feil. For når viljens utgangspunkt er kun den ene, er det ikke rom for annet enn denne, og hvem Allah har forutbestemt til å overleve dommen, vet bare ham.

Den kristne kulturs møte med islam er et møte mellom to diametrale motsetninger, og sjelden kommer det klarere til uttrykk enn i Jesu møte med den falne kvinnen:

«Heller ikke jeg fordømmer deg; gå bort, og synd ikke mere.»
nicolas-poussin-jesus-og-kvinnen-som-ble-grepet-i-hor
Nicolas Poussin (1594–1665), Jesus og kvinnen som ble grepet i hor (ca. 1653), olje på lerret, 121 x 195 cm, Musée du Louvre, Paris.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629