Kommentar

Hieronymus Bosch Christ Child with a Walking Frame (1480)

Det er mye grums i Bibelen forkynte forfatter Tom Egeland for en tid siden. Han fikk selvfølgelig både spalteplass og stor oppmerksomhet, men ingen vurderte om Tom Egeland forstår hva han gjør, når han sitter i det som fremdeles er et fredelig og vel organisert samfunn og kritiserer det som er grunnlaget for vår sivilisasjon.

Dersom vi aksepterer påstanden om grums i Bibelen, overser vi kristendommens sentrale budskap om en fallen verden Gud ikke kan tåle, men det klarer ikke dagens kritikere av kristendommen å formidle. For kristendommens budskap er at det er mye grums i denne verden, et grums Gud vil ta et oppgjør med. Kristendommens sentrale punkt; skapelsen, syndefall, Jesu komme (inkarnasjonen), forsoningen i påsken og troen på en rettferdig dom og en ny himmel og ny jord, viser hvordan en hellig Gud i kjærlighet skapte, og hvordan han en dag vil gjøre det på ny,

Uten ideen om syndefallet blir forståelsen av et moralsk forfall umulig. Syndefallet førte til en verden med en ondskap og moralsk forfall svært få av dagens nordmenn liker å snakke om. Som Tom Egeland er vi blitt opplært til å ta avstand fra den hellige kampen mot grumset. I dag skal vi ha sympati for synden, for moralsk relativisme. Daglig fores vi med ideen om alle tings likhet. Ingen religion får kalle seg sann og eksklusiv. Budskapet om at det er vi, de kristne og vår Gud, som kjemper for det gode, det hellige; sannheten, blir avvist som arrogant og uspiselig.

Utfordringen er at de som kritiserer det såkalte grumset i Bibelen, sjelden eller aldri kommer med et alternativ, en annen virkelighetsoppfatning som kan gjøre det mulig å forstå hva som er i ferd med å skje. Det er nemlig ikke mulig å hylle dogmet om religionsfrihet, samtidig som man beklager fordrivelsen av den kristne fra Midtøsten. Man kan ikke kjempe for jøder og kvinners rettigheter, samtidig som man aksepterer islams voksende tilstedeværelse. Bibelens kritikere misliker altså ofte grumset, men ser ikke at man samtidig sager av den greinen man sitter på, den troen som har gjort det mulig å bygge et samfunn der menneskeverdet står i sentrum, et samfunn som gir et moralsk fundament i kampen mot forfallet. Det er nemlig ikke slik at kampen for det hellige nødvendigvis er vakker. Menneskets ondskap kjenner ingen grenser, og som den aktuelle filmen 15:17 to Paris viser; et menneskets ønske om å være et redskap for Guds fred kan også finne sted der volden utøves. Det var, som Churchill ville sagt, deres fineste time, men vi våger ikke lenger å si at det er troen som motiverer, enten det er til det destruktive eller oppbyggelige.

Nå vil nok mange peke på at Bibelen hadde vært ok, hadde det ikke vært for holdningen til seksualitet. Det er riktig at Gud er eksplisitt i sin avsky for annen seksualitet enn den heterofile, en avsky som har preget hele den jødisk-kristne sivilisasjon. Men de som misliker dette overser de destruktive kreftene vi slipper løs dersom vi gir slipp på det livgivende monogame forholdet, et forhold som avspeiler treenighetens hellige relasjon. Det er, i motsetning til relasjonen mor-far-barn, ikke mye hellig over vår tids pride-parader.

Bibelen gir oss historien om kampen mot menneskets grums. Kampen trenger ikke være vakker, men skal vi overleve som sivilisasjon er vi avhengig av at noen er villig til å ofre seg for sine medmennesker. Uten troen på en hellig Gud er jeg redd kampen er tapt på forhånd.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!