Sakset/Fra hofta

I september 2006 holdt pave Benedikt XVI en forelesning, «Tro, fornuft og universitetet – Minner og refleksjoner», i salen i Regensburg der han i sin tid hadde forelest som professor Joseph Ratzinger (*). Samme kveld begynte europeiske aviser å referere talen med krigstyper, og den muslimske verden gikk av hengslene. En nonne ble skutt på en barneklinikk i Somalia, kirker ble angrepet i Gaza og på Vestbredden, i Irak truet opprørsgrupper med å drepe alle landets kristne innen tre dager, og deretter ødelegge Vatikanet, ja hele Roma, om ikke paven ba Muhammed om unnskyldning. Hva slags universitetsforelesning vekker slike sterke følelser?

Alle som tok seg bryet med å lese hva paven faktisk hadde sagt – dvs. ikke flokken av «selvstendig tenkende journalister» og fornærmede muslimske «skriftlærde» – ville raskt oppdage at Benedikt sa noe helt annet enn det mediene hausset det opp til, i seg selv verdt et studium. Kan ikke pressen lese? Hva får mediene til å tolke ord i verste mening, til å opptre som islams forsvarer og bli krenket på muslimenes vegne, samtidig som man vender seg mot sin egen kultur?

Hva paven virkelig sa var noe helt annet. Med akademisk presisjon drøftet han to hovedpunkter:

Pope-Benedict-XVI-speaks-in-Germany-on-September-24-2011.-AFP-660x350-1410423205

Benedikt XVI siterer den beleirede keiser i Konstantinopel: «Gud behages ikke av blod, og det å ikke handle fornuftig (gr. syn logô) er imot Guds natur. Tro fødes av sjelen, ikke av kroppen. Den som vil lede noen til tro trenger evnen til å tale vel og til å resonnere godt, uten vold og trusler… for å overbevise en fornuftig sjel trenger man ikke en sterk arm eller våpen av noe slag, ei heller andre måter til å true et menneske med døden…»

1) Trosfrihet – Kunne muslimene, innenfor deres egne åndelige og intellektuelle reservoarer, finne islamske argumenter for religionsfrihet (inklusive toleranse mot konvertitter til ikke-islamske trosretninger)? En slik gunstig utvikling mente paven ville kunne lede til (i løpet av århundrer) en mer komplett, islamsk troslære mht. religiøs frihet.

2) Samfunnsstrukturen i muslimske land – Kunne muslimene, igjen innenfor deres egne åndelige og intellektuelle reservoarer, finne islamske argumenter for å skille mellom religiøs og politisk autoritet i en rettsstat? En utvikling ville kunne omgjøre muslimske land til mer humane samfunn og gjøre dem til en mindre trussel mot sine naboland, særlig om utviklingen ble ledsaget av et islamsk forsvar for trosfrihet og -toleranse.

Disse to, nært beslektede hovedpunktene kunne danne fokus for fremtidig, interreligiøs dialog mellom katolikker og muslimer, foreslo paven. Han medgav samtidig at Den katolske kirke hadde vært gjennom sin egen, opprivende kamp før en katolsk forståelse for trosfrihet ble etablert; men etterhvert var kirken blitt en del av sivilsamfunnet, uten å ta direkte del i styringen. Katolisismen hadde tilslutt lykkes, ikke ved å underordne seg de sekulæres politiske filosofi, men ved å ta i bruk de moderne, politiske erfaringene kirken hadde opparbeidet seg og derved hente frem sine egne tradisjoner. Slik gjenoppdaget kirken lignende tankesett som hadde gått tapt i tidens løp – om egen tro, religion og samfunn – og videreutviklet læren om fremtidens rettferdige samfunn.

Ville en slik prosess – å fremkalle fra glemselen og deretter videreutvikle – være mulig i islam? Dette var kjernespørsmålet paven stilte i Regensburg-forelesningen. Det er en tragedie av historiske proposjoner at dette spørsmålet ble misforstått, og deretter glemt. Konsekvensene av dette – og enda mer mistolkning og kunnskapsløshet – er nå på grotesk utstilling over hele Midtøsten.

EGYPT-POLITICS-UNREST-CHRISTIAN

«Hvis Allah fornøyd godtar konvertitter som skjelver av frykt for sine liv med et viftende sverd over nakken, så kan han godt være en gud det er verd å frykte, men han er ingen aktverdig gud. Han kan representere en imaginær gudskonstruksjon som passer for slaver, men han er ikke verdig å tilbes av en Sokrates eller andre fornuftige personer.» (Lee Harris utbroderer Regensburg-talen i Weekly Standard.) Foto: restene av Amir Tadros-kirken i Minaya, Egypt

Finnes det noe større hån mot det hellige enn å slakte kristne i Allahs navn? Hva sier prestene og imamene i Norge? Stillheten er øredøvende. Pave Frans uttalte nylig, med referanse til keiser Nero, at dagens kristenforfølgelse er verre enn noen gang i historien. I Norge stiller Den norske kirke opp sammen med imamene på Eidsvolls plass, formelt for å ta avstand fra IS/ISIS (som burde være det letteste i verden å ta avstand fra), men fokuset er ikke på forfølgelsen av kristne og andre minoriteter – tvert imot utarter arrangementet til å bli en hyllest til det «ekte» og «tolerante» islam, og taler om hvor urettferdig muslimer behandles i Norge.

De muslimske kristenforfølgelsene er nærmest tabu. Stand-in for Oslo-biskopen, Anne-May Grasaas, var ikke bare deltager på Eidsvolls plass, men gir også ros til prest Gyrid Gunnes, som fremfører «Bønn til Allah» hver søndag; «Som kristen majoritet har vi godt av å bli utfordret», sier Gunnes (har Midtøstens kristne minoritet godt av sine «utfordringer»?), som fremfører bønnene på Høstutstillingen. Alle begynner med «Kjære Allah». Hva med å skrive «Kjære Allah. Hvorfor blir du mer provosert av en tegning enn at muslimer massakrerer kristne i ditt navn? Hvorfor fører en tale til protester over hele Europa og den muslimske verden, mens kristenforfølgelser møtes med et skuldertrekk?»

En debatt om islams fremtid, lik den Benedikt XVI foreslo, virker nå ganske usannsynlig. Men dersom den skal finne sted, må kristne lederskikkelser være villig til å sette ord på sykdomstegnene i islam – islamisme og jihadisme – klart og tydelig. De må slutte med sine historieløse beklagelser for europeisk kolonialisme i den islamske verden – tamme ekko av de moteriktige akademikere. De må tørre å si ifra, offentlig, slik pave Frans nå har gjort, at når man står overfor blodtørstige fanatikere lik dem som forårsaker terrorren i Syria og Irak, er våpenmakt berettiget.

Talen i Regensburg er blitt kalt det viktigste fra en pave i nyere tid, men ikke fordi Benedikt sa noe galt. Tiden har gitt paven rett. Men det er ingen lang kø for å innrømme det.

 

Weekly Standard

(*) Lik alle moderne paver har Benedikt XVI en imponerende CV: ved siden av en uklanderlig livsførsel, en selvfølgelighet blant «papabile» kandidater, er han professor i teologi, har utgitt 68 bøker (så mange jeg klarte å finne, før han ble pave), og snakker syv språk flytende: tysk, italiensk, engelsk, fransk, spansk, portugisisk og latin; i tillegg er han meget habil i gammelgresk og klassisk hebraisk. Fritiden tilbringer han med å lese, i bønn, eller han spiller på konsertflygelet.