Gjesteskribent

Av Marcello Pera

Jeg skal drøfte dette emnet ved å reise et spørsmål: Hva er det som foregår i Europa? Mitt svar er det samme som George Weigel har hevdet flere ganger: en moralsk sivilisasjonskrise.
La oss betrakte situasjonen. Dagens Europa er i ferd med å foreta enda ett av disse eksperimentene i strid med sin egen historie som begynte med opplysningstiden: å konstruere et samfunn uten Gud.
Det gamle eksperimentet forsøkte å erstatte den jødisk-kristne Gud med fornuftens gudinne. Å dømme etter det nye eksperimentet skal Gud skiftes ut med nye helligdommer, demokratiet, liberalismen, den individuelle friheten, den sekulære staten et cetera. Selv om formålet er det samme, er midlene forskjellige. Den gamle opplysningsfilosofien benyttet universalitetens språk: det finnes én unik, sann og universell fornuft, vitenskap, moral og politikk.
I dag taler den nye opplysningsfilosofien med pluralitetens termer: Det finnes, og det må finnes, mange kulturer, tradisjoner, livsstiler, konseptuelle rammer, hver enkelt med sine egne regler, standarder, kriterier, hver enkelt med sin egen verdighet og verdi, og hver eneste fortjener like mye respekt som enhver annen.
Den underliggende ideen er likevel ikke forandret: hva enten eksperimentet er det ene eller det annet, er Gud uansett død. Og faktisk kan det ikke være plass til Gud, hverken hvis religionen skal begrenses «kun innenfor fornuftens begrensninger» eller hvis den er en lingvistisk lek som bare skal overlates til disse som fortsatt ønsker å drive med den.

Og resultatet av de to eksperimentene er også det samme: adskillelsen mellom religion og politikk, splittelsen mellom kirke og stat, en avgrunn mellom det tradisjonen sier og det nytalen hevder, en fremmedgjørende effekt på menneskenes liv. Kort sagt en moralsk sivilisasjonskrise.
Politikkens og den intellektuelle elitens Europa er i dag ikke simpelthen sekulær eller agnostisk eller likegyldig til det religiøse fenomen. Dagens Europa er antikristent.
Bevisene er mange og slående, og de taler for seg selv. Da Europa forsøkte å lage seg en konstitusjon og i denne nevnte prinsippene og verdiene verdensdelen har til hensikt å basere seg på, nektet den å nevnte de kristne røttene som har inspirert disse verdiene. Da Europa gikk en italiensk kandidat til europakommisjonen etter i sømmene, ble vedkommende forkastet fordi han våget å si at hans kristne moral ikke tillater ham å bifalle homoseksuelle ekteskap. Da Europa ble angrepet av den islamske fundamentalismen fordi en dansk avis hadde trykket satiriske tegninger om islam, bad verdensdelen om unnskyldning, hvilket den aldri gjør når satiren vedrører den kristne religion. Da Europa ble gjenstand for aggresjon fordi Benedikt XVI i sin Regensburg-forelesning hadde hevdet at kristendommen er fornuftens religion og ikke sverdets, unnlot verdensdelen å reagere, og den overlot paven til seg selv. Når Europa viser frem eller iscenesetter sin kulturs kristne klassikere, fra malerkunsten til teatret og musikken, sensuerer verdensdelen verkene for ikke å støte enhver som ikke er kristen.

Det er ikke til å la seg forbause over dersom dette Europa trekker sine militærstyrker ut av Irak, tilbyr dialog til statene som vil ødelegge Israel, betrakter terroristgrupper som demokratiske, og skiller seg fra USA.

Ikke bare har kristendommen opphørt å være Europas bindemiddel; den er betraktet som et hinder for samfunnslivet, et symbol som må skjules hjemme for toleransens skyld, en kultur som en hvilken som helst annen.

I Frankrike er det fortsatt tillatt med krusifiks i halsen, bare det er av små dimensjoner, som noe juggel av liten verdi. Mange mennesker reagerer, men opplysningsfilosofiens eksperiment med å konstruere et samfunn uten Gud vedvarer.

Europa tenker at så snart de religiøse distinksjonene blir eliminert eller kamuflert, vil det bli lettere å konstruere et overnasjonalt, demokratisk, åpent og tolerant samfunn. Personlig er jeg av den eksakt motsatte oppfatning. Jeg tror at demokratiet er i fare i et samfunn uten religiøs sans. Ikke bare dét. Jeg tror at selve demokratiet er en fare i et samfunn uten sans for Gud. Jeg skal forsøke å underbygge disse to tesene, og vil konkludere med å stille et forslag

Artikkelen er i fire deler og kommer suksessivt.

Marcello Pera er president emeritus i det italienske senatet.

Oversettelse: Christian Skaug