Gjesteskribent

Del I

La oss betrakte opplysningsfilosofiens eksperiment enda en gang. Det finnes en viktig forskjell mellom det gamle og det nye. Den gamle opplysningsfilosofien var riktignok antiklerikal, først og fremst overfor romerkirken, den var deistisk, men bare unntaksvis antireligiøs. Den var en frigjøring og en frigivelse av mennesket basert på et optimistisk og ekspansivt fornuftskonsept, som ville ha triumfert på et hvilket som helst område, religionens inkludert.

Det var ikke uten grunn Kant skrev «Religionen innenfor den rene fornuftens grenser». Men hverken for Kant eller for de største opplysningsfilosofene betydde det at fornuften skulle ha erstattet religionen, snarere at den hadde «forbigått» den, altså på samme tid absorbert den og bevart den innenfor et videre rammeverk.

For opplysningsfilosofien er fornuften antidogmatisk, men ikke profan eller hedensk. Den mest overbevisende indikasjonen på dette er gitt ved det faktum at da opplysningsfilosofien fastsatte sine fundamentale moralske og politiske verdier, frihet, likhet, brorskap, toleranse og så videre, og da disse verdiene ble inkorporert i de forskjellige erklæringer om rettigheter og uavhengighet, viste de seg å være sekulære og rasjonelle gjengivelser av kristne verdier.

Kants kategoriske imperativ er en kristen regel, i likhet med mange av hans «sekulære» eller «rasjonelle» konsepter. Og den berømte frasen i begynnelse av den amerikanske uavhengighetserklæringen, «disse sannhetene er for oss selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like» og så videre, uttrykker også en kristen sannhet.

Den nye opplysningsfilosofien har en forskjellig oppfatning som sviker den gamle idet den tar to skritt videre. Det første skrittet består i å omgjøre fornuften til den rent vitenskapelige fornuft. Det andre består i å omgjøre fornuften til en tankestil. Med det første skrittet eksluderes den religiøse dimensjonen fra fornuftens sfære. Med den andre reduseres religionen til et historiens vrakgods eller et trinn i menneskets evolusjon.

Det første skrittet leder fra rasjonalismen til scientismen. Når tenkere som Richard Dawkins eller Daniel Dennet betrakter religionen som forbigått eller motbevist av vitenskapen, fremmer de ikke egentlig en vitenskapelig påstand. Hvis en tar Darwins teori og gjør den om til darwinisme, forsøker å forklare enhver menneskelig adferd i naturalistiske termer og reduserer enhver menneskelig disposisjon til reaksjoner som er nyttige i forhold til en eller annen påvirkning fra det omkringliggende miljø, forlater en helt klart den eksperimentelle vitenskapens domene, altså fysikken, og tar steget inn i et annet, det metafysiske.

Selvsagt er begge lekene en del av ens friheter som kan praktiseres, men de kan ikke blandes, langt mindre kan en overføre det ene spillets regler til det andre spillets domene. I følge Darwin kan man si at menneskets evner, tilbøyeligheter, følelser og inntrykk kommer av fordelaktige svar på ytre miljøpåvirkninger.

Dette kan være slutten på den vitenskapelige forklaringen. Men det er ikke hele slutten. For det å forklare hvordan disse adferdsmønstrene er oppstått er ikke det samme som å forklare hva som er deres betydning. Nærmere bestemt: å forklare er ikke å gi en mening til noe.

Det andre skrittet foretatt av den nye opplysningsfilosofien leder en fra den rasjonelle universalismen til etnosentrismen, og fra den moralske realismen til relativismen. Dette andre skrittet er i særdeleshet et løp i retning stupet. De moderne opplysningsfilosofene ville gjerne være liberale, demokratiske, egalitære og tolerante slik deres fedre var det, og ikke for noen ting i verden ville de gi slipp på Europas og Vestens politiske erobringer, men de har ikke de konseptuelle instrumentene. Poenget er dette: Hvis fornuften er universell og hvis den er «praktisk», altså ikke bare instrumentell men også substansiell, slik den gamle opplysningsfilosofien, spesielt Kants sådanne, hevdet, da kan man håpe at denne leder en til rettigheter som er universelle (det vil si gyldige for enhver) og fundamentale (det vil si definitive og ikke forhandlingsbare); hvis fornuften derimot er fragmentert, slik den nye opplysningsfilosofien hevder, da ender også rettighetene opp med å spaltes og nedbrytes etter geografien, gruppene, samfunnene og tradisjonene.

Vi kan uttrykke den samme ideen med andre ord. Dersom det ikke eksisterer, ei heller som noe endelig siktemål, en menneskelig essens ved det å være menneske som den moralske utviklingen kan nærme seg, jevnfør den ultimate sannheten om naturen som de vitenskapelige fremskritt gradvis kan oppdage, da går den moralske sannheten omkring mennesket tapt, i likhet med den vitenskapelige sannheten omkring naturen.

Det som en gang var den rasjonelle naturretten dekomponeres i samfunnenes kulturelle rettigheters tusen biter. Multikulturalismen er en typisk konsekvens av denne fornuftens fragmentering. Det samme er rettighetserklæringene som skiller seg fra hverandre i samsvar med religiøse konfesjoner, for eksempel den islamske erklæringen.

Og demokratiet? Siden det i følge den nye opplysningsfilosofien ikke lenger finnes en universell fornuft som leder til en universell rett, et gode i seg selv, blir ens fornuft simpelthen et bestemt mulig regime blant mange andre regimer, brukbar i en kultur, men ikke i en annen. Det vil si at den blir en «livsstil», et gode som man kan nyte der hvor det finnes, men ikke fremme eller eksportere der hvor det ikke finnes. Dette er faren.

I et samfunn som kultiverer fornuften som en gave fra Gud, er demokratiet en verdi som det ikke kan forhandles om, i et samfunn uten Gud blir det derimot en byttevare. Denne faren har to aspekter. Den første er at demokratiet så snart det skilles ad fra menneskets natur ikke lenger har noen fast grunn, og vi vet ikke lenger hvordan det skal rettferdiggjøres, uten å henvise til nyttegrunner.

Den andre er at siden vi ikke lenger kan rettferdiggjøre det, er vi heller ikke i stand til å forsvare det når det blir oss krevet. Den nye europeiske opplysningsfilosofiens kultur befinner seg i dag i eksakt denne posisjonen. Dette er den dype grunnen til at Europa ikke reagerer når det blir angrepet, og at verdensdelen går imot enhver politikk for eksport av demokratiet.

Del III