Kunstner Bjarne Melgaard har pyntet juletreet på Astrup Fearnley-museet med blant annet grisehode og penis i toppen. 1. desember 2017. Foto: Terje Pedersen / NTB

Trolig det eneste området innenfor det moderne samfunnet som ikke ble rammet av den postmoderne normoppløsningen, var veitrafikken. Her hadde regelverket allmenn tilslutning. Alle skjønte verdien og gyldigheten av at trafikkreglene ble overholdt, selv om noen kjører for fort og blir tatt i kontroll, gjelder reglene absolutt. De er allmenngyldige og praktiseres i kraft av den gyldighetstenkning som moderniteten instituerte.

På veitrafikkens område fikk den postmoderne normoppløsningen ingen effekt. De fleste postmodernister og neostrukturalister var sikkert gode bilførere og hadde neppe noen ambisjoner om å relativisere trafikkreglene. Derimot var de sykelig opptatt av å dekonstruere alle andre vitale samfunnsfunksjoner som vitenskap, utdanning, kultur, politikk og moral. Hensikten var naturligvis å oppløse enhver allmenn gyldighet og verd, slik at maktfordelingen i samfunnet kunne organiseres på nye måter.

Strategien var å dekonstruere eller underminere gyldigheten av sannhet, faglig kunnskap og moralsk dømmekraft. Utgangspunktet var mistroen til og mistanken om at subjektet alltid var selvisk og farget i sine vurderinger og synspunkter. Sannhet og objektivitet var subjektive konstruksjoner som man prinsipielt ikke kunne stole. Det prinsipielle her betyr at man permanent betrakter ethvert fenomen ut fra mistankens synsvinkel og aldri tar noe for pålydende.

Denne mistenksomheten i forhold til alt, og særlig fornuftens sannhetspretensjoner, kalles for mistankens hermeneutikk og er en velbrukt strategi for å diskreditere enhver kommunikasjon mellom mennesker. Samme hva du sier eller skriver, så blir det uttrykte satt under mistanke om fordekte interesser. Marx, Nietzsche og Freud var de store mistenkerne, som ga mistanken videre til språkforskere, filosofer, kulturtenkere og psykoanalytikere, bare for å nevne noen av de mest kjente fagområdene.

Det som er felles for dem er dekonstruksjonsmetodene, å splitte opp et fenomen i alle sine enkeltdeler for å lokalisere de fordekte interessene, slik at enheten smuldrer opp og blir ikke-funksjonell. Dermed blir det også umulig å rekonstruere enheten og dens opprinnelige identitet. I praksis innebærer det at ting og tale mister sin verdi og gyldighet. På 80-tallet feide den postmoderne dekonstruksjonsbølgen inn over landet og endret tenkningen i de fleste fagfelter. Da ble alt satt under mistanke av et nihilistisk blikk.

Helt siden vitenskapen kom inn i et administrativt fagfellesskap av forskning og formidling har en systematisk overprøving av resultater og intern selvkritikk skapt troverdighet til tenkningens evner. Det bør krediteres fornuften som har vært en kyndig veileder i etableringen av det moderne prosjekt, eller Opplysningsprosjektet om man vil. Den postmoderne tenkningen sår ikke bare tvil om dette prosjektet, men retter også en fundamental kritikk mot fornuftens autoritet og sannhetskrav.

Det er ulike strategier inn mot en diskvalifisering av fornuftens sannhetspretensjoner. En av dem er Michel Foucaults påstand om at fornuftens produksjon av viten ikke er eviggyldige sannheter, men kunnskaper tilpasset tidens maktmennesker og -institusjoner. I følge Foucault er altså den vitenskapelige kunnskapen tidsbetinget og foranderlig, og har dermed begrenset gyldighet. Ut fra Foucaults venstreradikale ståsted er modernitetens gyldighetsfordeling en ordning som må dekonstrueres og byttes ut, men med hva, og ut fra hvilken politisk makt?

At maktforholdene har endret seg gjennom historien trenger man jo ikke noen dekonstruksjonsteori for å fastslå, det har fornuften og vitenskapen avklaret for lengst uten å dekonstruere historien, eller løpe maktens ærend. Tvert imot har vitenskapen vært en viktig kunnskapskilde til korrigering av misforståelser, vranglære og systematisk desinformasjon. I den situasjonen er det bare fornuften som kan bekrefte sannhetsverdien.

Men den tiden synes nå å være definitivt forbi. Foucaults prinsipielle mistanke og mistro til fornuften er blitt en norm for troverdig vitenskap. Forskere og lærere innen alle fagdisipliner står i dag på geledd og proklamerer sannhetens død og relativismens frigjørende makt. Den postmoderne tilstanden er blitt en normalsituasjon med krav på allmenngyldighet. Egentlig et paradoks med tanke på at gyldigheten er basert på det subjektive skjønn, en ikke-rasjonell dømmekraft som ikke kan overprøves eller kritiseres av fagfeller.

Vi ser det tydeligst i kunsten der de normative kontrollmekanismene er satt helt ut av spill. Siden det ikke lenger skapes et verk, et fysisk objekt som er bærer av det kunstneriske, men bare en konseptuell idé i kunstnerens hode, så er den estetiske verdien og gyldigheten unndratt enhver faglig vurdering. Det kunstneriske utgangspunktet og den faglige autoriteten blir fundert i en subjektiv relativisme uten reelle korreksjonsmuligheter, fordi subjektet konstant befinner seg i en flyktig og ubestemt tilstand.

Dette er det postmoderne subjektet/individet, som av samme grunn er moralsk fristilt, skjønt ikke i forhold til det underliggende kravet om å bistå mistankens makthavere, enten de kaller seg Michel Foucault, Jacques Derrida, eller Jean-Francois Lyotard. Med tanke på hvilken innflytelse og gjennomslagskraft de har hatt og fortsatt har, burde de selv og deres tenkning bli utsatt for mistanke. De har misbrukt sin fornuft til å fornekte sannheten og lagt forholdene til rette for at et nihilistisk regime kan få uinnskrenket makt over den menneskelige ånd og identitet.

POLITISK ETTERSKRIFT:
Postmodernismens opprør mot moderniteten og dens gyldighetsfordeling er et nytt trinn i den postrevolusjonære tenkningen til den italienske filosofen og kommunisten Antonio Gramsci (1891-1937). Han satt sentralt i italiensk kommunistpartiet og etter lange overveielser, samt ditto fengselsopphold, kom han frem til at revolusjonen måtte transformeres. Væpna revolusjon var ikke lenger rett medisin, veien frem mot makten gikk gjennom erobring av samfunnets institusjoner og besette stillinger der.

Denne kulturmarxistiske strategien var vellykket for den norske venstresiden, men den totale maktovertagelsen lot vente på seg. Demokratiet var for rotfestet. Først på 80-tallet kom omslaget. Den postrevolusjonære strategien ble forvandlet til postmoderne dekonstruksjon og nihilisme. Et forløsende øyeblikk for venstresiden som nå kunne undergrave og oppløse folkets identitet, fornuftens sannhetskrav og moralens gyldighet. Nå ble det spennende å drive politikk, for velgerne var fratatt enhver dømmekraft og demokratisk innflytelse.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂