Kommentar

Odd Nerdrum: Dust Lickers

Modernitetens fremvekst under Opplysningstiden foregikk i et kraftfelt av kryssende ideer og synspunkter. Den sterkeste pådriver i denne vekstperioden var nok vitenskapen, spesielt naturvitenskapen, som hadde fornuften og sannheten på sin side. Man kan nok si at det var den vitenskapelige tenkningen og dens metodiske fremgangsmåte som var flaggskipet i utformingen av det moderne prosjekt.

Tiden var moden for en slik overordnet instans, som kunne avgjøre hva som var sant og falskt og vise menneskene en trygg vei mot fremtiden. For tidsånden var full av fremtidslengsel og tro på en rosenrød fremtid for alle folkeslag. Opplysning og fremskritt gikk hånd i hånd, paret med en romantisk gulladerdrøm om et utopisk samfunn der fremme som var sivilisasjonens mål og mening.

Dette aspektet av fremtidslengsel og fremskritt, som en slags målrettet, historisk progresjon, var ikke noe vitenskapen kunne gå god for. Fremskrittstroen var et produkt av romantikkens filosofiske metafysikk og religiøse uendelighetshigen, og langt på vei en form for spekulativ overtro, sett i forhold til vitenskapens sannhetskrav. Men siden fornuftstenkningen hadde satt gudene og gudstroen på indeks, trengte Opplysningen allikevel et overordnet prinsipp og en styrende utopi, som menneskene kunne rette sin lengsel og tro mot.

Det skulle vise seg å være en både uhellig og uheldig allianse. Fremskrittstroen og den utopiske tenkningen skulle etter hvert vise seg å legitimere blodige diktaturer av ufattelige dimensjoner. De var klekket ut som rasjonelle prosjekter begrunnet i et fremtidig drømmesamfunn. Man måtte bare renske opp litt underveis, og fjerne fortidens hemmende hindringer, slik at utviklingen kunne gå så raskt som mulig, og i riktig spor.

Akkurat på det punkt sporet moderniteten av. Den ble fortidsfiendtlig, og blind for historiske referanser som kunne regulere og styre utviklingen. I det utopiske perspektivet ble fortidens erfaringer og innsikter sidestilt med psykologisk regresjon og politisk reaksjon. Det var særlig venstresiden som kjørte det løpet. Det var på en måte suspekt å være konservativ, for bak fasaden lurte reaksjonære krefter, som ville hindre fremskrittet og stille klokken tilbake.

Med tanke på at fremskrittet og den utopiske tekningen mente seg å ha historien på sin side, ble det selvsagt ikke særlig spillerom for et konservativt livssyn. Konservatismen ble rett og slett politisk kompromittert og parkert på sidelinjen i det moderne prosjekt. Men den situasjonen endret seg da postmodernismen dukket opp. Skjønt det er feil å kalle det postmodernisme, det korrekte er postmodernitet. For postmoderniteten handlet om et grunnleggende opprør mot moderniteten og ikke modernismen, som var en kulturell strategi utformet på midten av 1800-tallet.

Postmodernitetens kritikk av moderniteten hadde en rekke ankepunkter, der kritikken av fornuften, subjektet og historieoppfatningen var de mest sentrale. Ut fra den kritikken fantes det ikke noen sannhet, eller et enhetlig og selvstendig subjekt. Og historien var bare en konstruksjon, tilfeldige fortellinger uten sannhetsverdi. Dette massive opprøret mot moderniteten relativiserte fornuftstenkningen og troen på fremskrittet.

Nå sto vi på bar bakke, uten utopiske mål og mening, mens vitenskapen forsket ufortrødent videre. Modernitetens gyldighetsfordeling var fortsatt intakt, selv om den ble kvitt overtroen på utvikling og fremskritt. Vi må ikke glemme at det sentrale i Opplysningsprosjektet var en omstrukturering av maktforholdene i den hensikt å sikre gyldighetsområdenes autonomi, frihet og styringsrett. I kraft av denne reorganiseringen stod vitenskapen støtt på egne ben, så også dens rasjonelle tenkning.

Langt verre gikk det med kulturen og politikken. Den postmoderne tenkningen raserte alle normative parametere, slik at det ikke lenger fantes sikre holdepunkter for å handle politisk og skape kreativt. På den annen side, når relativismen og normløsheten hadde nøytralisert alle handlingsimperativer, fantes det heller ingen privilegert posisjon, hverken for kulturen eller politikken. Alt var likestilt og like gyldig, følgelig også likegyldig. Venstresiden kunne ikke lenger hevde at de hadde historien på sin side. Om den hadde noen historie, så handlet den om terror og totalitært hegemoni. Nå var også utopiene deres borte vekk og den ideologiske tenkningen bankerott.

Det er naturligvis ikke så lett å oppheve tidsånden, men selv den har en historie og sine forutsetninger. Man kan jo ikke fjerne fortiden, bare fordi samtidens sjarlataner påstår det. Historien er fortsatt intakt, i likhet med moderniteten, og utgjør en tilbakeskuende og regulerende kontekst for våre tanker og fremtidige handlinger. Det er god konservatisme, og den er på ingen måte antimoderne. Men perspektivet garanterer ikke mot at man kan bli forført av nye utopister.

Det vi ser i dag er helt ny type utopi. Den er ikke fremtidsrettet, men tilbakeskuende. Den retter seg heller ikke mot fortidens kulturer og politiske idealer. Vi kan kalle det en dystopisk utopi, siden fremtidsutsiktene er klodens undergang og løsningen er et styrt tilbaketog til naturtilstanden. Mennesket må nå tilpasse seg naturens vilkår, ikke ut fra en fortidslengsel, men på grunn av en utopisk drøm om å leve som et naturvesen på lik linje med dyr og planter. Noe i retning av Isak Sellanraas livsverden.

Denne dystopiske utopien sprer seg nå over hele verden. Selvsagt er den global, fordi fremtiden handler om global oppvarming og klimakatastrofer. For øyeblikket har vi ingen sikre holdepunkter for at så vil skje, bare antagelser på bakgrunn av utilstrekkelige observasjoner, som fortolkes i retning av at ferden videre går lukt til helvete.

Blikkretningen er så fastlåst og fokusert på klodens undergang at politikerne halser av gårde og handler på instruert kommando fra grønnkledte dommedagsprofeter. Vi må stanse utviklingen og legge om kursen før det er for sent, er tidens credo. Som om det ikke fantes andre og mer alvorlige utfordringer å hanskes med.

Dette dystopiske paradigmeskiftet krever underkastelse på alle områder, og er i sitt vesen det mest antimoderne opprøret siden Opplysningstiden. Nå må vi må tilpasse oss en ny tid, som er helt uten fortid og fremtid, men bare følger et naturgitt livsløp. I en slik tilstand trenger vi hverken politikk, kultur eller vitenskap. I alle fall ikke som frie og selvstyrte virksomheter. Alt blir underlagt naturnormen, som representerer et radikalt brudd med alle former for sivilisasjon.

Ut fra en slik synsvinkel er det ikke behov for politiske partier, med mindre de underkaster seg naturnormen og justerer sine ideologier til beste for et grønt skifte. For venstresiden er det ikke noe problem. En så totalitær utopi har de folka ikke sett siden kommunisttiden. Det har vært et dypt savn, men nå lysner det, ikke i øst, men i den sorte muld. Men det er ikke bare venstresiden som går for grønt. Over hele det politiske spekteret graviterer man mot naturtilstanden og historieløsheten i økosystemet.

Gjennom historien har det vært mange undergangsvisjoner og spådommer om endetid, ofte med et spesifisert tidspunkt. Men hver gang gikk verden videre. Det har historien vist oss, og det er en nyttig kunnskap som historievitenskapen har forsket frem og tatt vare på. I krisetider er det viktig å ha tilgang på historiske data. Har vi innsikt i fortiden kan vi ikke bare forstå vår egen samtid, men vi kan også trekke linjer fremover i tid. Vi må altså ta vare på det beste i fortid for å kunne gjøre fremtiden til et bedre sted å leve. Det er helt i tråd med modernitetens ambisjon om opplysning og fornuftige, frie valg. Samtidig er det moderne, konservativ tenkning, om man legger inn et liberalt prinsipp.

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela