Kommentar

Bilde: Pieter Breugel den eldre, «Lignelsen om den blinde som leder de blinde» (1568)

I Bibelens 1. Mosebok 11,19 finner vi historien om Babels tårn. Innbyggerne i byen Babylon bestemte seg en dag for å bygge et tårn som skulle nå helt opp til himmelen. Dette likte ikke den gode Gud, han ville ikke at menneskene skulle invadere hans himmelske enemerker og demonstrere sin makt. Derfor skapte han en språklig forvirring som gjorde at menneskene ikke kunne forstå hverandre, slik at tårnet aldri ble bygget ferdig.

I ettertid har dette byggverket blitt tolket som symbol på menneskelig fremdrift og vitebegjær, men samtidig også overmot og hybris. Slik sett kan også symbolikken overføres til vår tids modernitetskritikk, minus Vårherre. For det er lite sannsynlig at dagens rasjonelle modernitetskritikere vil påberope seg en gud som korrigerende instans. I allefall åpenlyst. Men hvilken korrigeringsinstans skal de da henvise til? Om de vil re-starte og moderere det moderne prosjekt.

For tiden skjer det mye negativt i verden som tyder på at menneskene ikke har styring over utviklingen. Det råder en babelsk forvirring i politikken, i økonomien og i tenkningen, ikke bare nasjonalt men også globalt. Fremskrittet går visst i feil retning, er på feil spor, mens dommedagsprofetene har gode tider og tjener fett på skremselspropaganda. Selv om været blir varmere, er klimakrigen blitt stadig kaldere. Men kan vi stole på fornuften i dette når det er den samme fornuft som har iscenesatt det moderne prosjekt?

Jeg ser at det nye nettstedet «Resett» bruker Pieter Brueghels maleri «Babels tårn» (1563) som programbilde, et tydelig uttrykk for at den gamle orden har brutt sammen og at man må begynne å bygge etter justerte planer. «Resett» er etablert for å gjenreise realismen i norsk debatt og nyhetsdekning, hevder redaksjonen. «Vi har ingen tro på å søke etter utopier. Vi må ta hensyn til hvem vi er, på godt og vondt. Det betyr ikke at man ikke skal jobbe for moralske fremskritt og endring. Men det må skje med forsiktige steg, med måtehold. Vi kan ikke eksperimentere med våre barns fremtid.»

Nå er tiden inne for kritikk, for å skjelne klinten fra hveten, som filosofen Robin Haug skriver i sin artikkel «Er resett logos?» Skal vi tro filosofen er en høyere fornuft underveis, som ifølge hans vidløftige refleksjoner og innenfor Resetts digitale rammer, vil kunne gjenreise de europeiske frihetsverdiene og en språklig kommunikasjon på sannhetens premisser. Med logos, det vi si fornuften som styringsprinsipp, kan vi skape en nye orden, et slags uendelig og alltid ufullstendig prosjekt.

Som vi skjønner dreier det seg her ikke om å skape en ny utopi, heller ikke å konstruere en dystopisk visjon, men å stake ut en gylden middelvei basert på forsiktige skritt og etter prinsippet om prøving og feiling. I denne prosessen er menneskets språklige kommunikasjon viktig, for i den språklige formidlingen av våre erfaringer og tanker kan fornuften gjennom en fri og åpen diskurs lede oss i riktig retning. Kort sagt til et demokratisk sinnelag.

Dette er velkjent tankegods, men langt bedre formulert og begrunnet i «Theorie des kommunikativen Handelns» av Jürgen Habermas. I den sammenheng virker Robin Haugs tenkning nokså hjemmestrikket. Nå trenger man ikke å referere til neo-marxisten Habermas, selv om han har gjort en betydelig innsats for å re-starte moderniteten, dog uten å ha et overordnet prinsipp for den tvangsfrie kommunikasjonen. På det punkt virker både Habermas og Haug nokså språkforvirret, slik befolkningen ble i den postbabelske tilstanden. Språket er riktignok et godt hjelpemiddel, et slags kompass, men det duger ikke stort når samfunnet er mørklagt.

I dag er det mer enn nok av fornuftstenkning som vil reversere modernitetsprosjektet. Mest av alt er det en grønn og reversibel tenkning med totalitære ambisjoner. Selvsagt er dette en venstreradikal tekning, som har mistet troen på de rosenrøde utopier. I fargespekteret er de gjensidige motsetninger, men absolutister på egne vegne. På det punkt har de røde og grønne en felles lengsel, det filosofen Bernt Vestre i sin tid karakteriserte som den totalitære lengsel. De samles nå i et målrettet tilbaketog, ikke uventet i sympati med de middelalderske mørkemakter som nå oversvømmer Europa.

Etter mitt skjønn trenger vi mer enn språklig kommunikasjon og logos for å møte dagens og fremtidens utfordringer. Det er greit å gå sakte, og tenke seg om en og to og tre ganger, men vi skal jo ikke tilbake, og det moderne Babels tårn er hverken revet eller bygget ferdig. Slik det ser ut nå har vi ikke noen forlokkende himmel i sikte, snarere et jordisk helvete der den økonomiske og teknologiske rasjonalitet, det vil si logos, styrer byggeprosessen. I det prosjektet er det ingen Vårherre som kan gripe inn og stanse galskapen. Derfor er heller ikke Bibelens beretning om Babels tårn noen god metafor for dagens kursjustering.

Da er det kanskje ikke noe annet å gjøre enn å sette på bremsene, men selv el-bileiere kjører som de har fanden i hælene. Riktignok er ikke fremskrittet så forlokkende lenger og fortiden har heller ikke vært helt patent. Så hvilke parametere har vi for å kunne videreføre byggeprosjektet og hvor kan vi finne dem? Hverken fornuften eller logos er helt til å stole på. De har vært medspillere i mange totalitær byggeprosjekter, som burde tilsi en viss skepsis til fornuftstenkningen.

Uansett må vi tenke på morgendagen og planlegge på bakgrunn av hva vi vet og hva andre har gjort før. Det sanne, det gode og det skjønne ligger ikke et eller annet sted i fremtiden, men kan spesifiseres som regulative ideer basert på fortidens erfaringer og kunnskaper. I samme kategori finner vi det kristne menneskesynet, friheten og likeverdet. Disse kan krysskobles med henblikk på strategiske vurderinger og valg, en prosess drevet av fornuften, som samtidig har begrenset «handlefrihet» gjennom gyldigheten i de regulative ideer.

Vi er skapt for å se fremover og hvert nytt øyeblikk driver oss videre. Det vi har bygget hittil danner et historisk landskap der vi finner peilepunktene for vurdering av neste skritt. Siden vi ikke med sikkerhet vet hvor vi skal, bortsett fra å stå stille eller gå tilbake, må vi konsultere de regulative ideer og få avklaret om neste steg er i tråd med de verdiene vi forvalter. Denne tenkemåten er verdiradikal og avgjort ikke venstreradikal. Heller ikke er den høyreradikal siden den går forut for de politiske kategorier. Tenkemåten befinner seg et sted mellom den rene fornuft og mistankens forståelsesform og kan karakteriseres som omtanke.

Som nevnt ovenfor er ikke Babels tårn noen god metafor for å re-tenke og korrigere sivilisasjonsprosessen. Vi lever i en forvirringens tid der veivalgene ofte tas i blinde, treffende tematisert i et annet maleri av Pieter Breughel, nemlig «Når en blind leder de blinde» (1568). Her skal vi merke oss at et kirkebygg med tårn og spir er plassert i bildets gylne snitt, som et likevektsprinsipp i maleriets komposisjon og mening. Kunstneren har fremhevet en høyere og meningsbærende instans i motivet. Kort sagt en ledetråd for både fornuften og kommunikasjonen.

Riktignok har mennesket spist av kunnskapens tre, men vi er ikke allvitende. Og vi er ikke guder, vi må prøve og feile, og ta lærdom. Fornuften kan ikke fikse alt med logikk, matematikk og tankenødvendige slutninger. Språk og logos/orden er selvsagt viktige hjelpemidler, men ordensfornuften er en upålitelig veiviser. Den mangler omtanke, en evne bare enkeltmennesket har tilgang på og kan praktisere. Det er en spesiell tenkemåte som knytter oss til skaperverket på en forpliktende måte, ofte i konflikt med den rene fornuft og blinde ufornuft, men satt inn for å gi helhetsbildet et innslag av høyere mening.