dali.remorse-or-sphinx-embedded-in-the-sand.jpg!Large

Beveger man seg inn i det norske kunstfeltet støter man umiddelbart på en rekke historiske vrangforestillinger og teoretiske dogmer. Det virker som om kunstens historie og alle dens fantastiske verker har forsvunnet ut av synsfeltet. For bare 40 år siden var fortidens kunst en læringsarena for enhver kunstnerspire som ønsket å utvikle sitt talent og måle sine ferdigheter mot mesterne i faget. Faktisk var hele akademitradisjonen og utdanningssystemet basert på denne overlevering av fortidens kunnskaper og kunstneriske erfaringer.

Faget kunsthistorie har vært en viktig støttespiller i dette læringsprosjektet og formidlet tidligere tiders formverden og betydningsinnhold til stadig nye generasjoner. Man kan si at kunsthistorien avdekket og systematiserte den skapende meningsdimensjonen i kunstens forskjellige epoker, slik andre historiske disipliner gjorde på sine respektive fagområder.

Hvorvidt det var en tråd og sammenheng i det historiske forløpet, var mer en arbeidshypotese enn et ferdig fastlagt mål.
Opplysningstidens forestilling om utvikling og fremskritt ga støtet til en mer målrettet historisk progresjon, og trekkvognen var selvsagt naturvitenskapen, som med stadig ny kunnskap åpnet for tekniske innovasjoner på rekke og rad. Vitenskapen var ikke lenger bundet av fortidens tradisjoner og forpliktende verdier. Dens autonome status fristilte fornuften, som fjernet alle begrensninger og gjorde overskridelsen til et metodisk prinsipp.

ANNONSE

I tråd med gyldighetsfordelingen* fikk også kunsten autonom status, med den konsekvens at kunstnerne vendte blikket fremover mot det nye og nyskapende. Det lå i selve blikkretningen at fortidens erfaringer og kunnskaper ble mindre viktig og etter hvert helt uvesentlige. Som i vitenskapen jaktet kunstnerne på det nye og overskridende, så hva skulle man med fortidens uttrykksformer og erfaringer. Det var jo et tilbakelagt stadium og et lavere nivå av innsikt. Å hente inspirasjon fra historiske tilbakeblikk på kunstens mesterverker ble nærmest sett på som regresjon og politisk reaksjon.

Fremskrittstroen og utviklingsoptimismen preget den kunstneriske kreativiteten i en så sterk grad at den havnet i en fastlåst posisjon av irrasjonell fortidsangst. Det var ikke rom for noe annet enn fremtidslengsel og rosenrøde utopier. Den radikale politiske tenkningen forespeilet oss et tusenårsrike, sekulært så klart, men allikevel tuftet på den kristne forestillingen om det nye Jerusalem og det jordiske gudsriket, der alle motsetninger var opphevet, rosetogene går i rute og godheten flyter i strie strømmer.

Forestillingen om et slikt fremtidig jordisk paradis, var en viktig ingrediens i tenkningen til de to sekulære patriarkene Marx og Engels. Bare kommunistene kom til makten, ville det gå rake veien mot tusenårsriket og den evige fred. Men selv om veien ble brolagt med gode gullalderdrømmer, gikk det like lukt til helvete. Det forteller historien oss. Den forteller med massiv dokumentasjon at de rosenrøde drømmene ble forvandlet til et ondskapens mareritt for millioner av mennesker.

Adolf Hitler drømte også om et utopisk rike av denne verden, visstnok etter mal av den kristne tredelingen i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds rike, slik den ble formulert av Joachim da Fiore på 1100-tallet og gjenoppfrisket av Novalis på tidlig 1800-tall. For Adolf var Det tredje riket en politisk utopi som i et darwinistisk utviklingsperspektiv skulle rydde veien for et hvitt, arisk hegemoni. Kun de sterkeste overlevde og hadde rett til å leve. Men også denne utopien gikk til helvete. Det forteller historien oss.

Historien forteller oss faktisk mye, ikke bare om fatale feilskjær, men også om stadier med ny kunnskap, sosiale forbedringer, demokratisering og økonomisk fremgang. Fortiden er stappfull av positive løsninger og innovasjoner, som er nyttige og nødvendige for å gi fremtiden håp. Med tanke på at utopiene nå er døde og gullalderdrømmene har vandret heden, er det ikke mye å se frem til, bortsett fra å se seg tilbake. Her er fortiden nærmest en uuttømmelig kilde av fremtidshåp og valgmuligheter, der noe ble realisert og andre løsninger vraket.

I dette enorme kildematerialet av historisk kunnskap og verdiforståelse kan vi hente frem potensielle styringsprinsipper som vi fortsatt kan navigere etter. Det betyr at vi må forstå og planlegge fremtiden i et baklengs perspektiv. Men da må også fortidens tradisjoner og verdier bli respektert som en mulig produktiv ressurs, og ikke en regressiv hengemyr. I dag er det mer viktig enn noen sinne å ha en bunnsolid historisk forståelse, ikke en post- modernistisk historiefortelling på selvets grunn, men presise kunnskaper om fortidens tilkjempede innsikter og feilslåtte utsikter.

I dag vet vi at den radikale fortidsangsten, som har herjet i kulturlivet og i politikken, var en refleks av utopisk fremtidslengsel og ideologisk tvang. Selv om fremskrittstroen i vår vestlige sivilisasjon på en måte er nullstilt, er den allikevel ikke død. I kunstlivet er døren til fortidens estetiske erfaringer fortsatt stengt, og de toneangivende kunstnerne jakter stadig på det nye og overskridende, som om intet hadde hendt. Situasjonen er egentlig absurd for disse zombie-utopistene. Ikke bare har de blokkert fortiden, men fremtiden har de også mistet. Uten en tidsdimensjon, der fortid, nåtid og fremtid henger sammen, har man havnet i den normative klemma at det heller ikke finnes holdepunkter for å avgjøre hva som er nytt og overskridende.

Å bruke det nye og overskridende som normativt prinsipp, slik kunsten og kulturen nå har gjort i over hundre år, forutsetter en utopisk horisont av tvangsmessig art, innenfor hvilken annerledes skapende er blitt terrorisert og ekskludert. Sosialdemokratiet har vært tvetydig på det punkt, men latt seg diktere av venstreradikal dogmatisme med utopiske tvangstanker. Når nå utopiene er kjørt på skraphaugen og den radikale opplysningen har mistet fremskrittet av syne, leter venstresiden febrilsk etter forankringspunkter utenfor den vestlige sivilisasjonen.

I løpet av det siste tiåret har vi sett at venstresidens utopiske og totalitære lengsel ikke har forduftet, den har bare skiftet beitemark og livnærer seg nå av det enorme utviklingspotensial den øyner i den middelalderske religionen islam. Her er det store muligheter for fremskritt og forandring, om man legger seg langflate for islams regressive holdning til opplysning og politisk demokratisering. Metoden er multikulturisering – at de vestlige land tilpasser seg den islamske kulturen, og slik markerer at vi er kulturelt likestilte.

Strategien er selvsagt helt meningsløs, men dog til forveksling lik et utopisk prosjekt, bare med motsatt fortegn. Man kan si at den handler om en demontering av opplysningsidealene og dens fornuftstenkning, i den hensikt å alliere seg med et middelaldersk makthierarki hinsides modernitet og demokrati. Islam synes nå å kunne innløse den totalitære lengselen hos skuffede utopister av alle slag, som ikke lenger er komfortable med de vestlige samfunn, med mindre man åpner grensene og bøyer kne for en despotisk profet.

Men da bøyer man også kne for en billedfientlighet som er konform med den vestlige kunstens modernisme og hat mot fortidens mesterverker. På det punkt er samtidskunsten forbilledlig og godt forberedt. For her trenger man ikke lenger å jakte på det nye og overskridende, bare det som undergraver vår egen kultur. Sigmund Freud ville nok hatt mye å si om denne tilstanden, skjønt den handler egentlig ikke om det individuelle ubehaget i kulturen, men om noe mye verre. Om en sivilisasjon på vei inn i en mørketid, med en svekket tiltro til opplysning og historisk veiledning. Modernitetsprosjektet står neppe for fall, men det finnes fortsatt noen svikefulle trojanere som vil reversere tidsforløpet og skru klokka tilbake.

 

dali.remorse-or-sphinx-embedded-in-the-sand.jpg!Large

Salvador Dali: Remorse, or Sphinx embedded in the Sand (1931)

  • Gyldighetsfordelingen: Begrepet står sentralt i Opplysningstidens tenkning om uavhengighet og selvstendighet for spesielt vitenskapen, men også kunsten og moralen. Denne tredelingen har vært viktig helt siden antikkens tid, men helt frem til Opplysningstiden har den vært forankret og begrunnet i en overordnet, guddommelig instans. Det spesielle med gyldighetsfordelingen i opplysningens perspektiv er at man fjerner den guddommelig garantisten og lar vitenskapen, kunsten og moralen ta ansvaret for sine egne oppgaver og målsetninger. De blir selvstendiggjort og autonome, som det heter, og kan utvikle seg fritt og uten innblanding fra eksterne interesser, det være seg kirke eller statsmakt.  Denne markeringen av selvstendighet og autonomi har vært særlig viktig for vitenskapen som gjennom flere århundrer ble overvåket og plaget av kirkens overhøyhet.
ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629