image

Igjen svirrer begrepene modernitet og postmodernisme på debattsidene i avisene. Og igjen, som for 30 år siden, er forvirringen like stor. På 1980-tallet var det i alle fall noen som visste forskjell på modernitet og modernisme, men i dagens debatter synes denne distinksjonen, som er uhyre viktig, å ha blitt borte i tåka. Selv ikke Bjarne Riiser Gundersen, som nylig publiserte boken «Da postmodernismen kom til Norge», synes å ha fått med seg denne sentrale distinksjonen. I det hele tatt preges debatten av uklarhet og løst prat.

De fleste med en viss skolering vet nok hva «moderniteten» står for, kanskje også at man bruker begrepene «opplysningsprosjektet» og «det moderne prosjekt» som synonymer. Alle de tre begrepene henviser til det epokeskifte som skjer på midten av 1700-tallet, under Opplysningstiden, og som representerer et sivilisasjonshistorisk paradigmeskifte. Moderniteten er altså en epokebetegnelse med et tidsspenn på over 250 år, og omfatter alle områder innenfor den moderne sivilisasjonens tankeformer og virkemåter. Det avgjørende her er at man etablerer spesifikke gyldighetsområder, der vitenskapen, kunsten og moralen får autonom status. Hvilket innebærer at de blir selvstyrte og kan skjøtte sitt eget fagfelt i full frihet,

Modernismen er noe ganske annet, skjønt ikke helt uavhengig av modernitetens premisser. «Modernisme» er et begrep som retter seg mot et bestemt felt innenfor det moderne prosjekt og dets gyldighetsfordeling, nemlig kunsten og det kunstnerisk moderne. Først på midten av 1800-tallet kommer dette til syne, i starten som avantgarde, noe senere som kunstnerisk modernisme. Modernitetens forestilling om historisk utvikling generelt og kunstnerisk progresjon spesielt begynner nå omsider å virke. Troen på permanent fremskritt, overskridelser og brudd, samt jakten på det nye, setter seg nå i ryggmargen hos kunstnere og kulturmennesker i hele den siviliserte verden.

ANNONSE

Dette er modernismens startfase og historikk, en kunstnerisk bevegelse som etterhvert utvikler seg i stadig nye former og uttrykksformer helt frem til 1960 og 70-tallet. Modernismen er altså en kunst- og kulturhistorisk bevegelse i tråd med modernitetens gyldighetsfordeling, men av langt kortere varighet. I forhold til moderniteten bare en periode på cirka 100 år. Men på 1960- og 70-tallet skjer det noe. Da proklamerer man i rask rekkefølge maleriets død, kunstens død og kunsthistoriens død. Da våkner også Nietzsche av dvalen og forlanger en «Umwertung aller Werte». Den postmoderne tilstanden inntrer innenfor alle gyldighetsområder, der alle verdier er relativisert og sannheten har gått opp i røyk.

Den postmoderne tilstanden omfatter altså hele sivilisasjonsprosjektet, mens post- modernismen fokuserer på den kunstneriske utviklingens sammenbrudd. Og da befinner vi oss innenfor det kunstneriske gyldighetsområdet, med dets spesifikke autonomi og selvrealisering. Bakteppet er selvsagt moderniteten og dens totalforklaring, som i sin tid overførte det estetiske mandatet til kunstens frie utvikling og spesifikke autonomi. Det er dette kunstneriske utviklingsforløpet som kalles modernisme, og etter hvert post- modernisme, da kunstens utvikling går inn i en fase eller tilstand av total oppløsning. Denne prosessen sluttføres i den konseptuelle galskapen på 1980-tallet.

Den postmoderne tilstanden oppstår altså som følge av et mer omfattende utviklingsforløp, så vel historisk som innholdsmessig. Hele samfunnet er i endring, både politisk, økonomisk og kunnskapsmessig. Men utviklingen av det moderne prosjekt er ikke entydig positiv, og jo mer fremskrittet realiserer sin ensporede rasjonalitet, desto tydeligere blir de negative følgene for individ og samfunn. Den utopiske tenkningen om en paradisisk fremtid begynner å miste grepet om samfunnsutviklingen, kaoskreftene sprer ufornuft og politikken blir dystopisk. Det er denne tilstanden av oppløsning og akkumulerende krise de postmoderne filosofene beskriver som postmoderne. Etter deres mening fordi hele sivilisasjonsprosjektet har vært tuftet på sviktende premisser.

Det er også ut fra den synsvinkel at de postmoderne tenkerne gjør opprør mot det moderne prosjekt, mot opplysning og fremskritt, politiske utopier og vitenskapelig rasjonalitet. Perspektivet har fokus på modernitetskritikk, som belegges med analyser av den postmoderne tilstandens mange og ulike oppløsningstendenser. I visse henseender er denne modernitetskritikken høyst berettiget, men medisinen er for radikal: fornuften skal tilintetgjøres, så også individets identitet og dets historiske tradisjoner. Ja, kritikken er så radikal at den endog undergraver den postmoderne tenkningens eget fundament. Den blir selvrefererende inkonsistent. Kort sagt, den er ikke til å stole på.

Noen postmodernistisk kritikk av modernitetens gyldighetsfordeling og autonomitenkning er det vanskelig å få øye på her hjemme. Postmoderne apologeter har det allikevel vært flust med, men de har ikke helt skjønt rekkevidden av hverken Nietzsche eller Derridas destruksjonspotensiale. Den metodiske dekonstruksjonen av fornuften, menneskets identitet og historiens mening, blir aldri bygget opp igjen til en helhetlig forståelse. De- konstruksjonen bare forsterker og nærmest viderefører de negative tendensene som ligger implisitt i moderniteten. Slik sett kan det synes som om den postmoderne tenkningen bare har bidratt til å formørke mer av opplysningsprosjektet, enn å utvikle nye og bedre løsninger.

Den kunstneriske modernismen på sin side har hatt en noe annen utviklingskurs. Modernismen har også hatt et kortere tidsforløp, skjønt radikaliseringen ble mer pågående og subversiv. Allerede tidlig på1900-tallet starter prosessen med å tømme det kreative feltet for mening og fortryllelse. Om det skyldes fornuftens skarpe lys, eller mangel på sådan, skal være usagt. Uansett ser vi at tapet av mening og fortryllelse først blir synlig realitet innenfor kunstens gyldighetsområde. Og det lenge før vi får modernitetskritikk og postmodernisme. Ingen fagfolk på kunstens område her hjemme har skjønt at 80-tallets postmodernisme bare er et annet ord for at det estetiske gyldighetsområdet er gått i oppløsning.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629