Kultur

Lena Andersson. Foto: SVT.SE

Den svenske forfatteren og samfunnskritikeren Lena Andersson er en sjelden gjest i norske medier med dertil hørende debatt i det kulturelle etablissementet. Trolig fordi hun er en fornuftstenker som stoler mer på rasjonell argumentasjon enn subjektivt føleri og gruppeidentitet. Mange av hennes bøker er oversatt til norsk, men vårt kulturliv er som kjent så gjennomsyret av næringsvett og rettighetskrav for seg og sine, at et sideblikk til en kjempende intellektuell på andre siden av Kjølen er det sjelden behov for.

Nå er Lena Andersson intervjuet i Aftenposten, av Finn Skårderud, som gir henne en ryddig og romslig presentasjon av ståsted og synspunkter (1/2 -21). I intervjuet får vi et godt innblikk i hennes sivilisasjonskritiske posisjon og metodiske observasjon av det svenske Folkhemmets utvikling fra optimisme til et sosialt sammenbrudd. For politikerne og kultureliten på 30-tallet fremsto moderniteten eller det moderne prosjekt som en rosenrød utopi for en sosialdemokratisk politikk. Alle skulle få del i det sosiale fremskrittet og alle måtte bli like og tro og tenke i de samme baner.

Med årene gikk denne tenkemåten i stå og fremskrittet stoppet opp. Den evinnelige jakten på det nye ga ikke mer innsikt, bare et umettelig behov for stadig nye produkter som gjorde tilværelsen tom for mening. Folk trodde ikke lenger på Gud eller sannheten, i det hele tatt en felles og objektiv fornuft som samfunnet kunne styres etter. Moderniteteten synes å ha uttømt sitt potensiale, sin gyldighetsfordeling i det sanne, det skjønne og det gode.

Vi har kjørt oss fast i psykologi, i en moderne følsomhet som sier at «jeg har rett fordi jeg føler det slik». Da oppløses argumentene. Da finnes det ingen felles fornuft eller felles referanser. Det er jo håpløst i samfunnsdebatten, sier Lena Andersson.

Den svenske forfatteren er aktuell med romanen Datteren. På bokens første side skriver Andersson at Folkhemmet, denne sosialdemokratiske ideen om likhet, rettferdighet og ansvar for fellesskapet, er dømt til å gå i oppløsning.

Lena Andersson peker på postmodernismen som en sluttfase, i hvilken det moderne mennesket har havnet i en tilstand av åndelig tomhet. Ingen ting er fast og bestandig, alt flyter og det eneste holdepunktet er hva vi i enhver situasjon føler. Her finnes det ingen overordnede prinsipper og stabile verdier, bare et psykologisk føleri som er opphøyet til autoritet i alle livets spørsmål.

Denne relativismen støtte jeg først på ved Kunstakademiet. Vår professor hadde veiledningstime og gikk runden. Da han stoppet opp ved en student som malte akt, det gjorde vi jo alle, påpekte han at fargen ved skulderpartiet var lite heldig. Det protesterte studenten på, med den begrunnelse at han følte det skulle være sånn, og professoren hadde ikke noe med å belære ham om hva han skulle føle i sin kunst. Man kan jo da lure på hva en slik student hadde å gjøre ved en undervisningsinstitusjon som Kunstakademiet.

Dette var tidlig på 70-tallet og en uvanlig holdning i norsk kunstliv, men et par tiår senere var det kunstneriske føleriet normen. Den postmoderne dekonstruksjonen av det sanne, det gode og det skjønne la grunnlaget for en verdinihilisme og antifornuft som forvandlet subjektet og den sosiale orden til en flytende eksistensform. Det er denne «alt flyter»-tilstanden Lena Andersen vokser inn i som journalist og forfatter. Hun har med seg i bagasjen en tro på evige verdier og at menneskets fornuft kan bidra til felles forståelse og ansvar for en opplysende kommunikasjon.

Med et slikt utgangspunkt har Lena Andersson mye å kjempe mot i en relativisert verden der virkelighetsforståelsen ikke tillater forankring i verdier og sann tenkning. På den annen side har hun mye å kjempe for, og det gjør hun i sitt forfatterskap som i en spesiell litterær form setter saklighetskrav fremfor føleri og psykologisk retorikk. Mye av dette tankegodset kan minne om tenkningen til Jürgen Habermas og hans teori om den kommunikative rasjonalitet.

Nå er det uklart om Lena Andersson har mistet troen på det moderne prosjekt, hvilket er noe helt annet enn modernismen, som hun mener er skyldig i dagens verdioppløsning og antifornuft. På et vis har hun rett i at modernismen i kunst og kultur har vært normoppløsende. Men at modernitetens gyldighetsfordeling, selve hovedideen i Opplysningsprosjektet, skulle ha implementert de siste tiårenes radikale rasering av verdier og sann fornuft, henger ikke på greip. Hatet mot sivilisasjonen har nok andre kilder.

Det er mulig vi ikke er samstemte i utviklingshistorikken av det moderne. Modernismen er en forlengelse og fullføring av den politiske avantgarden fra midten av 1800-tallet, som målbevisst har undergravet kulturtradisjoner og tiltroen til rasjonell tenkning. Alle har blitt rotløse, i særdeleshet kunstnerne som tror de skaper høyverdig kunst når de stiller ut søppel. Det er på tide å feste røttene igjen. Et godt råd er å lese «Rotfestelsen» av den franske filosofen Simone Weil.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!