Kommentar

Jan Groth Tegn I (1970)

Modernitetsforståelsen og fornuftstenkningen er nå stadig under revisjon. Siden Opp- lysningstiden på 1700-tallet, da det moderne prosjekt ble utformet, har det jevnlig dukket opp kritiske røster til dette nye paradigmet. Blant de mest radikale var Marx, Nietzsche og Freud, men ingen av dem rokket ved modernitetens grunnpilarer. Kan også nevne studentopprøret i 1968 og den etterfølgende ml-terroren, som stort sett var tidtrøyte for borgerramp fra Oslo vest. Først på 1980-tallet, med den postmoderne tenkningen, dukket det opp en mer substansiell kritikk av det moderne prosjekt.

Da ble det reist tvil om fornuftstenkningen, sannhetsbegrepet, subjektforståelsen (det identitetslogiske subjekt) og en rekke andre av modernitetens grunnbegreper. Hvilket innebar et massivt angrep på vitenskapen, dens metodiske rasjonalitet og sannhetspretensjoner, samt faglige argumentasjonsprinsipper. Dette var den postmoderne tilstanden, hvor alle historiske tradisjoner og kulturelle verdier nå skulle oppløses, i en slags overskredet modernitet. Dermed skulle man tro at det tenkende subjekt i postmoderne gevanter også hadde gått fra fornuften, hvilket det også gjorde. De postmoderne filosofene kunne hverken påberope seg en rasjonell sannhet eller et identitetslogisk subjekt som garantister for sine utsagn eller sin argumentasjon.

Ganske raskt var moderniteten på beina igjen, ikke som en tradisjonell grenseløs modernitet, men i mer modererte og nyanserte former. De fleste oppegående folk skjønte jo at man ikke kaster barnet ut med badevannet, men forsto allikevel at moderniteten, selve opp- lysningsprosjektet, kanskje burde oppdateres og revurderes. Utviklingen av den vestlige sivilisasjonen siden Opplysningstiden har nok gått fremover, men samtidig også vært akutt kriseskapende på en rekke vitale områder.

Det blir mer og mer tydelig at den grenseløse moderniteten mangler styring og forankring i overordnede prinsipper. Klarest ser vi det på kunstens område, der kravet om full frihet i en hodeløs jakt på det nye, fører til en gradvis oppløsning av kunsten som både objekt og begrep. Status er nå at alt og ingenting kan være kunst. Innenfor horisonten av den grenseløse moderniteten er det vanskelig å tenke seg en overordnet instans, en forpliktende sådan, som skulle sette grenser for en grensesprengende og frigjørende utvikling.

Vi ser det tydelig i øko-moderniteten, der økologiske teoretikere og aktivister prøve å konstruere en snarlig global undergang. Hvis vi ikke tar til fornuft og regulerer moderniteten i pakt med klodens naturgitte bærekraft, vil Jorden ende opp som en utdødd planet, i alle fall vil menneskene bli utryddet. Naturen og de naturgitte vilkår blir her en overordnet og regulativ ide som skal styre mennesker og nasjoner inn i en mer bærekraftig modernitet. Men denne prosessen går naturligvis ikke av seg selv. Den må gjennomføres med tvang og med store begrensninger i den individuelle friheten.

Vi ser det daglig i mediene, der MDG-aktivister krever at folk må begrense sine flyreiser, spise mindre kjøtt, slutte å bruke ullklær, unngå vedfyring etc. etc. Staten må også stanse oljeutvinning, legge om landets industriproduksjon og styre nasjonen i retning av et øko- diktatur basert på vilkårlige klimaprognoser som i vitenskapelig forstand ikke skiller mellom korrelasjon og kausalitet. Dette er ikke øko-modernitet, men en øko-fascisme som med sterke tvangsmidler prøver å styre den europeiske sivilisasjonen inn i en førmoderne tilstand.

Når man ser på den politiske symbiosen mellom MDG-aktivister og den radikale venstresiden, så skjønner man hva som knytter dem sammen, nemlig den totalitære lengselen. Det er det samme behovet for sterk styring og ditto statsmakt som drev kommunismen og nazismen fremover mot diktaturet, og som den polske filosofen og sosiologen Zygmunt Bauman påpeker har sine røtter i moderniteten. Rotsystemet var omfattende, men spesielle koblinger skiller seg ut, som den teknologiske rasjonalitet, effektiv samfunnsplanlegging, altomfattende ekspansjon og målbevisst maktkonsentrasjon.

I bestemte konstellasjoner er ideologiske overbygninger helt avgjørende for å realisere et ønsket prosjekt, enten det gjelder økonomisk utbytte, politisk makt eller religiøst hegemoni. Sistnevnte kategori er egentlig et førmoderne fenomen, og er i praksis detronisert som potensiell samfunnsmakt innenfor modernitetens rammer. Selv om et religiøst statsstyre ikke er mulig innenfor det moderne prosjekt, finner vi allikevel slike i full blomst blant dagens muslimske stater. Det skyldes selvsagt at islam og de islamske samfunnene ikke har gjennomgått noen historisk utvikling, ingen renessanse eller opplysningstid, hvilke har gitt den europeiske sivilisasjonen viktige endringer og fruktbare forbedringer.

Gjennom mediene blir vi daglig informert om islamske holdninger i konflikt med europeiske normer og trosforestillinger. Det er ingen konflikt mellom det Zygmunt Baumann kaller fast og flytende modernitet, som går på ulike strategier og praksiser innen det moderne prosjekt, men skyldes en fundamental motsetning mellom totalitært teokrati og moderne demokrati. Sett i forhold til de problemer som dukker opp i den grenseløse moderniteten, er islam irrelevant. Derimot er Baumans distinksjon mellom fast og flytende modernitet avklarende og perspektivrik, spesielt forholdet mellom gjennomkontrollert samfunnsutvikling og frittsvevende subjekter i en normfri og historieløs kontekst.

Øko-moderniteten beveger seg mer og mer i retning av en totalitær samfunnsplanlegging, som på alle områder prøver å sette grenser for borgernes frie tenkning og handlingsrom. Selvsagt i det godes tjeneste, og på vegner av en grønn og bærekraftig klode et sted ute i fremtiden. Slike utopiske fantasier har alltid generert terror og holocaust-løsninger, en tilbøyelighet som alltid er potensielt tilstede i den faste modernitetens grenseområde.

Det nye Russland i Putins regi, befinner seg også i den faste modernitetens grenseområde, men har en klar front mot den vestlige sivilisasjonens eurosentriske karakter. Putins rådgiver på det ideologiske området, Alexander Dugin, er glassklar i sin kritikk av Vesten: «Det finnes ingen universelle verdier. De som blir sett på som universelle, er i realiteten projeksjoner av vestlige verdier. Den vestlige sivilisasjonen er en rasistisk, eurosentrisk sivilisasjon. De tror at det bare finnes en sivilisasjon, alt annet er barbari.» (Intervju i Der Spiegel). Her er det reine ord for pengene, skjønt utspillet underkjenner modernitetens sentrale betydning for russisk vitenskap og rasjonell tenkning/argumentasjon.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps-nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt oss-side.