Sakset/Fra hofta

Innenfor horisonten av det moderne dukker det jevnlig opp strategier som absolutterer kunsten og det kunstneriske. Fordi kunstneren er skapende sidestilles han med høyere makter, som lar unike og  skjulte innsikter strømme gjennom hode og hender. Kunstnerne fremstiller seg ofte som orakler og innviede, dog uten tidligere tiders religiøse forankring og mytiske tilkobling. I stedet baserer de seg på en teologisk farget estetikk og et kunstteoretisk presteskap som styrer innvielsen til en profetisk status som opphøyede og uunnværlige for samfunnet.

Stockhausen_Zodiac_Music_Boxes

Estetiseringen og den kvasireligiøse retorikken blant kunstnere resulterer ofte i bisarre og stormannsgale utslag. Like etter terrorangrepet mot World Trade Center i 2001 uttalte dem berømte komponisten Karlheinz Stockhausen at dette var «verdens største kunstverk». Reaksjonene lot ikke vente på seg. Komponisten ble så hudflettet i mediene at hans følsomme ører flagret. Kritikkens krasse lydvolum fikk ham da også til prompte å moderere formuleringen. Han var nemlig blitt feilsitert. Det han hadde sagt, var at terroraksjonen var «Lucifers største kunstverk».

Tilsynelatende en fiffig og moralsk stueren retrett. Men noe skurrer allikevel i den korrigerte versjonen. Fortsatt handler det nemlig om et kunstverk. Riktig nok et ondskapens kunstverk, men dog primært et kunstnerisk uttrykk. Selv om Stockhausen her skiller mellom gode og onde kunstverk, mener han tydeligvis at det kunstneriske er overordnet både godt og ondt, i alle fall ut fra et moralsk perspektiv. Det kalles «Stockhausen-syndromet», og er myntet på de store egoer i kunstlivet som tror de har messianske evner.

Nietzsche

Dette handler selvsagt om kunstens autonomi, at  kunstneren er innvilget en suveren rett til å skape hva som helst, enten det er stygt eller pent, ondt eller godt. Ja, den kunstneriske autonomien definerer kunstneren som overordnet alle eksterne krav og forpliktelser. Han er i Friedrich Nietzsches perspektiv «ein Übermensch», som i kraft av sin kunstneriske status kan forvandle alt i denne verden til kunst. For kunstneregoet befinner seg «jenseits Gut und Böse».

For et par år siden fikk vi demonstrert «Stockhausen-syndromet» i regi av Sørlandets kunstmuseum, der de to kunstnerne Erik Pirolt og Trond Nicolas Perry inviterte folk til å delta i prosjektet/kunstverket «Knust kosmos». Oppskriften var enkel. Publikum tok med seg en gjenstand som de kunne knuse under kunstnernes veiledning. «Det er noe universelt som bor i oss alle at det er deilig å knuse.», uttaler Perry til pressen, mens Pirolt peker på  «det estetiske som har skjedd» når en gjenstand blir  forvandlet til noe helt nytt og kunstnerisk. «Enhver skaperakt er først og fremst ødeleggelse», fastslår allerede Pablo Picasso, 1900-tallets mest berømte kunstner.

Nærmere Stockhausen første utsagn om terroraksjonen mot Tvillingtårnene er vanskelig å komme. Formatet er selvsagt mindre, men tenkemåten og estetiseringen av knuse-akten er den samme. Det gjelder at kunsten er overordnet alt menneskelig, og at autonomien har absolutt gyldighet. Tydeligvis skjønner ingen av dem at denne posisjonen og estetiske strategien undergraver både moralske og kunstneriske verdier. Å begrunne kunsten ut fra den subjektive knusegleden er en regressiv argumentasjon som opphøyer infantile impulser til enestående og høyverdig kreativitet.

En kreativitet uten forpliktelse og forankring, famler selvsagt i blinde, og den er neppe gudegitt. Snarere noe djevelskap. At noen føler dyp glede ved å knuse og ødelegge, kan så være, men det er ingen kunstnerisk skapende glede. Knusingen bryter ned og utsletter de egenskaper som hefter ved et objekt, uten at det dukker opp en eneste kunstnerisk kvalitet. Så hvor kommer da estetikken og det kunstneriske fra hos de to kunstnerne i Kristiansand? Hvordan er det mulig å forvandle destruksjon til høyverdig kunst?

Det kommer selvsagt ikke fra Opplysningstidens modernitetstenkning. Snarere tvertimot. Forestillingen om kunstneren som utvalgt og opphøyet, med dypere innsikter enn det en hvilken som helst fornuft kan hoste opp, stammer fra førmoderne myter og hersketeknikker. Disse mytene er høyst bekvemme for kunstnerne. Rasjonelle argumenter biter ikke på dem, og det kunstneriske frirommet er beskyttet av en autonomi som er resistent mot all kritikk. Dette kunstneriske eneveldet er bakstreversk på alle måter. Det sitter ikke bare i hodet på kunstnerne, men legitimerer også kunstnerutdannelsen, museumsvirksomhetene og kunstnernes organisasjoner.

At det her dreier seg om en kunstnerisk irrasjonalitet som lefler med autoritære regimer og matcher destruktive terroraksjoner, ligger i premissene. Nemlig i et opprør mot fornuften og den erfaringsbaserte tenkning. I klartekst handler det om en infantilisering av kunsten og kunstnerindividet. Det å skape betyr for den typen kunstnere å komme i kontakt med urkreftene, det opprinnelige, det barnlige, eller det psykisk fortrengte. Ubehaget i sivilisasjonen kan selvsagt ramme de fleste, men det er neppe noen fruktbar sivilisasjonskritikk å bruke pottetreningens traumer som parameter for kulturelt opprør.

Denne vendingen mot kunstnerisk regresjon og infantilisering er en del av et større bilde, der kunsten krever særstatus og full frihet i forhold til politisk innblanding. Autonomien blir egentlig et kunstnerisk frirom for mytespredning og anti-opplysning. Det pågår en «Umwertung alle Werte», som Nietzsche sier. Kunst i kosmos forvandles til knus kosmos. Det er et paradoks at denne autonomi- og frihets-tenkningen fra moderniteten ender opp i demokratisk avmakt og estetisk terror. Skjønt det begynte allerede tidlig på 1900-tallet, med reaksjonære modernister som TS Elliot, Ezra Pound, Cèline og en rekke dadaister som reverserte Opplysningen i fascistisk retning.

Mest lest

Heller Somalia enn Vadsø

Den ubehagelige realiteten