I 2011 ble det foretatt en avstemning blant kunsteksperter om hvilket moderne kunstverk som var det mest innflytelsesrike i verden. Etter en del diskusjon kom fagfolkene til at det var Marcel Duchamps urinal, også kalt «Fontene» (1917). Med tanke på at Duchamps mange, dadaistiske readymades, der i blant flasketørker og sykkelhjul, aldri var ment fra kunstnerens side å skulle være kunst, er det litt av et paradoks at de hundre år senere har havnet i klassen av verdensberømte kunstverk.

duchamp.fountain-1917

For Duchamp var disse verdiløse gjenstandene selvsagt ikke kunst, i hans perspektiv var de anti-kunst og rene provokasjoner, med det formål å undergrave det bestående, spesielt borgerskapets kunstsyn og estetiske tradisjoner. Dette kunstneriske opprøret var neppe helt farefritt i samtiden. Duchamp fikk da også mye motbør, og ikke minst fikk han svi på pungen. Det koster å bryte med det bestående, men tidsånden kom ham i møte. Avantgardens «Umweltung aller Werte» ble den herskende tenkemåte, både den gang og i ettertid.

Denne negative og provokatoriske tenkemåten har brent seg fast i ettertidens kunstneriske radikalisme. I dag er den blitt stueren, verkene investeringsobjekter, og de går som varmt hvetebrød i toneangivende gallerier og fremstående auksjonshus. Kan her nevne at forleden ble et av Mathias Faldbakkens verker, en svart søppelsekk med to hanker, solgt på det fasjonable Bukowskis Auktioner i Stockholm for over hundre tusen kroner.

ANNONSE

faldbakken.garbage.bag.2010

Mathias Faldbakken, sønn av forfatteren Knut Faldbakken, er en av de unge norske kunstnerne, som sammen med Bjarne Melgaard, Knut Åsdam, Ida Eckblad og Vibeke Tandberg har gjort internasjonal karriere. Faldbakken omtales ofte som neo-konseptualist med dadaistiske innslag.

Det dadaistiske kan vi skjønne, for søppelsekker og mye annet skrap, som denne kunstneren strør om seg i gallerier, tyder på at han repeterer Marcel Duchamp og hans traurige readymades.

Men for å forstå hva det neo-konseptuelle består i så må vi ty til tankevirksomhet og fantasi. Søppelsekken sier jo ikke så mye, den må sees i kontekst, det vil si i forhold til den kunstteoretiske diskurs som pågår blant ekspertene i det internasjonale kunstfeltet. Men det har altså noe med konsepter og ideer å gjøre. Kort sagt om tenkning i et kunstnerisk perspektiv. Og her brenner tampen: Kunst er nemlig begrep og tenkning, og har ingen ting med en fysisk, materiell formgiving å gjøre. Formgiving og håndverk er et historisk tilbakelagt stadium.

Dette er trolig det nye, at all kunst bare handler om mentale størrelser og prosesser, med vekten på en moteriktig, radikal samfunnskritikk. Da er det selvsagt opportunt å servere publikum og investorer en signert søppelsekk, for her sier signaturen at kunstneren har tenkt noe dypt om vårt overflodsamfunn. Det skjønner selvsagt også dagens kunsteksperter, som er meget behjelpelige med å markedsføre hans søppel innenlands og utenlands.

Det radikale og opprørske perspektivet som kjennetegnet den samfunnskritiske avantgarden på slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall ble selvsagt motarbeidet. Politisk sett var den på mange måter helt blind, det gjaldt bare å rasere det bestående, brenne museer og ødelegge kulturinstitusjoner. Samfunnet skulle bare knuses, uten at man hadde noe positivt alternativ.

Beveger vi oss inn i vår egen samtid og betrakter den samfunnskritiske radikalismen hos kunstnere som Mathias Faldbakken, er det tydelig at den ikke er blind. Den er tvertimot målrettet matnyttig og oser av næringsvett. For de opprørske utspillene blir alltid finansiert, enten av staten eller private investorer. Kunstnerisk radikalisme og samfunnskritikk er blitt big business

Å profilere seg som en opprørsk og samfunnskritisk kunstner har da også vært særlig lønnsomt for Mathias Faldbakken og hans kreative kompiser. Opprør og søppel selger, spesielt i toneangivende  gallerier og ledende auksjonshus, og det til store summer. Men selv om fruktene av denne kunstneriske strategien gir Faldbakken rikelig med utbytte, så har den også negative konsekvenser. Den ikke bare fjerner publikum fra kunsten, effekten er verre enn som så, alt som heter kunstneriske kvaliteter og verdier blir systematisk likvidert og kjørt på fyllinga. Med eller uten søppelsekker

Samtidskunstnere av Faldbakkens type, de er jo alle radikale og samfunnskritiske, kan vanskelig sammenlignes med den historiske avantgarden. Deres liksomradikalisme er beskyttet på alle kanter, opprør er blitt norm, og de bakkes opp av kritikere, kuratorer og pengesterke investorer. «Jeg kan bare skrible ned noe greier, så kan jeg tjene en masse penger», er et velkjent sitat fra Faldbakken. Andre verdier eksisterer ikke for dagens «samfunnskritiske» kunstnere, hverken av moralsk eller kunstnerisk art.

Det er sikkert en slik holdning som tiltaler de internasjonale investorene, som kynisk spekulerer i kunstfeltets uvitenhet og mangel på vurderingskriterier. Veksten i markedet og den økonomiske profitten er blitt det dominerende parameter. I løpet av det siste tiåret har det da også skjedd en påtagelig endring i den internasjonale kunsthandelen. Pengesterke investorer legger stadig sterkere føringer for den  kunstneriske vurderingen, og hva slags kunst markedet bør satse på. Og kunstnerne tilpasser seg, i likhet med kunstekspertene.

Denne utviklingen i det internasjonale kunstmarkedet har den franske kultur-sosiologen Nathalie Heinich avdekket i detalj gjennom grundige feltstudier. I boken « Samtidskunstens paradigme. Strukturer i en kunstnerisk revolusjon» (Le paradigme de l’art contemporain. Struktures d’une rèvolution artistique. 2015), dokumenterer hun inngående hvordan den økonomiske profitt- tenkningen har forskjøvet tyngdepunktet fra kunstnerisk verdi til finans og spekulasjon. Det er utrivelig lesning, men nødvendig informasjon for å forstå hvilke krefter som i dag undergraver kulturens tradisjoner og verdier.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629