Kommentar

Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen arrangerte en lukket auksjon for spesialinviterte 9 nov i fjor.

Det har slått meg ved flere anledninger at vi trenger en kunstbørs her i landet. Ikke nødvendigvis en markedsplass som Oslo Børs, der det kjøpes og selges verdipapirer, men en informasjonssentral for jevnlig oppdatering av hvilke sentrale kunstnere og verker som sirkulerer i kunstmarkedet, hvordan de rangeres med henblikk på pris og status, og ikke minst hvem som satser på hva. En oversikt kunne også utarbeides om hvilke kunstnere i det internasjonale marked som sto på topp, solgte mest og til hvilke priser.

Med en slik kunstbørs ville omsetningen av kunst bli gjennomsiktig og gi bedre holdepunkter for folks potensielle investeringer. Ordningen er sett fra kjøperens synspunkt, og vil neppe falle i smak hos kunstnerne, som her lukter en ytterligere kommersialisering av kunstfeltet og den kunstneriske kreativiteten. Trolig vil heller ikke samlere og investorer ha særlig interesse av en slik kunstbørs. Omsetningen av kunst på høyt økonomisk nivå foregår ofte innenfor skjermede rammer der hverken pris eller personopplysninger er tilgjengelig for allmennheten.

Behovet for hemmelighold er tydeligvis viktig i disse kapitalsterke kretser. Interessant i denne sammenheng er Astrup Fearnley Museets lukkede auksjon 9. november i fjor, over donasjoner, enten gitt av kunstnerne selv, andre gallerier eller venner av museet. Her satt de 160 spesielt inviterte middagsgjestene, samt 300 andre som bare deltok på selve auksjonen. Klassekampen hadde i forrige uke en avklarende artikkel om rammene rundt evenementet, men fikk ingen informasjon om hvilke gjester som var invitert, heller ikke hvem som kjøpte de enkelte verkene.

Nå er jo Astrup Fearnley Museet et privat museum, så institusjonen står jo helt fritt til å selge og kjøpe den kunsten som passer museets pung og pasjon. Museet står selvsagt også helt fritt til å hemmeligholde både auksjonen og de inviterte celebritetene. De utvalgte verkene var ikke tidligere innkjøpt av museet, men donasjoner fra kunstnere og andre gavmilde museumsvenner. Det er interessant å merke seg at tre av kunstnerne i denne gruppen var norske – Gardar Eide Einarsson, Bjarne Melgaard og Torbjørn Rødland.

Et artig innslag ved denne auksjonen var at museet hadde tauet inn en adelig auksjonarius fra Sothebys i London, nemlig Lord Mark Poltimore, som trolig håndterte både budene og klubben med upper class eleganse. Museets utbytte etter auksjonen var hele 7.4 millioner kroner, en ikke ubetydelig sum for Astrup Fearnley Museet som jevnlig sliter med driftsutgiftene. Uten denne ekstrapotten ville det blitt minustall, en uholdbar situasjon for et hvilket som helst museum.

Om en kunstbørs ville ha styrket museumsdriften økonomisk, er høyst tvilsomt. Mange samlere, investorer og andre pengesterke kunder skyr offentligheten. Kunstomsetningen trives tydeligvis best i det skjulte, men det gjelder hovedsakelig for selve handelen og prisnivået, mens det å erverve seg et kunstverk av en høyt priset kunstner styrker også den kulturelle status. Vi vet jo at økonomisk kapital gir innflytelse og makt, men det gjør også den kulturelle kapitalen. På den måten har kunsten en dobbeltfunksjon, den gir kjøperen en potensiell kapitalvekst og høyner samtidig hans kulturelle status.

Ut fra et sosiologisk perspektiv kan man si at omsetningen av kunst i dagens samfunn reflekterer og realiserer to ulike maktstrategier som begge har interesse av at store deler av virksomheten foregår i skyggeland. På den annen side ønsker kjøperne i en eller annen sammenheng å få bekreftet sin kulturelle status, anonymitet gir jo ingen stor uttelling i så henseende, men det gjør den blant kjente og likesinnede. Et respektabelt nivå på den kulturelle kapitalen gir nemlig adgang til eliten av likeverdige eiere og forvaltere av sosial kapital.

De fleste av dagens kunstnere er relativt eiendomsløse, men har høy kulturell kapital, som de forvandler til verker for salg på kunstmarkedet. De representerer ingen elite, bortsett fra å holde kustus på egne kolleger og melke staten for klingende mynt. På en måte er de maktesløse i det kommersielle kunstfeltet. Riktignok finnes det noen kunstnerdrevne utstillingssteder, finansiert med offentlige midler, men mønstringene er sjelden severdige. Det er primært de private galleriene som har noe interessant å vise publikum.

Selv om samtidskunsten har fokus på det dagsaktuelle lever kunstnere i en konseptuell boble som er lukket mot virkelighetens verden. På en måte representerer de en lower class uten sosial kapital, dermed også maktesløse i forhold til å styre sin egen kreativitet. Men de er allikevel nødvendige for å gi flyt og forventning i kunstomsetningen. Ingen vet hvem som blir det neste store malergeniet, men med jevnlige noteringer på kunstbørsen vil man kunne se hvem som er stigende og fallende i markedet, og ikke minst hvilke aktører som kjøper og selger.

Her ligger det i ordningen at det kun er folk med kulturell og økonomisk kapital som vil ha hånd i hanke med børsnoteringene. Slik er det også i dag, men grepene er unndratt offentlighetens lys. Vi kan kalle det en fordekt manipulasjon som kunstbørsen vil kunne sette under lupen, i den forstand at misforholdet mellom økonomiske og kulturelle investeringer vil kunne bli synlige. La meg eksemplifisere, når Astrup Fearnley Museet og andre samlere satser på kunstnere som Mathias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson, så teller økonomisk utbytte langt mer enn kunstnerisk kvalitet.

Dette misforholdet mellom økonomisk og kunstnerisk verdi er trolig det største problemet for private museer, samlere og investorer. Selv om de har opparbeidet seg kulturell kapital av en viss art, tar det lang tid å verdsette kunstens spesifikke kvaliteter. Pengene har bare en sort verdi, mens kunsten har mange. Derfor er det også vanskelig å konvertere et kunstverk i klingende mynt. Man kan naturligvis invitere celebre gjester til en kunstauksjon og kvitte seg med potensielt fallende stjerner. Bare det å ha vært et propert museumsobjekt er en ekstrabonus for ferske kjøpere med drøm om kulturell elitestatus.

Det moderne kunstmarkedet er en populær arena for sosiale strebere og økonomiske spekkhoggere. Bortsett fra de private gallerienes iherdige innsats er det få seriøse kvalitetskontroller i markedet. Den svakheten er kunstnerne selv skyld i. De har gjennom mange tiår kjempet mot alle normer og kriterier som kunne bekrefte et verks kvalitet, i den tro at de forsvarte kunstens frihet. I stedet har de havnet i et normløshetens tyranni hvor søppel får like høy kunstnerisk verdi som et maleri av Edvard Munch.

Av den grunn er det heller ikke så merkelig at kunstmarkedet har gått helt av hengslene. Kunstnerne er ikke til å stole på, de har fått seg en mastergrad i selvbedrag, og vet hverken hva kunst eller kvalitet er. Da er det ikke så rart at markedet styrer seg selv, det vil si av samlere, investorer og andre pengesterke kunder, som i alle sammenhenger promoterer sine innkjøp. Noen bygger eget museum for samlingen, som det offentlige etter hvert må drifte, andre låner ut sine verker, eller deponerer samlingen i offentlige kunstinstitusjoner med høy prestisje, slik at verkene blir kvalitetssikret og mørnet for senere auksjonsrunder.

Kunstnerne kan man ikke gjøre noe med, de lever i sin enfoldige verden, men markedet kan man forsøke å styre. En godt planlagt kunstbørs kan være en løsning. Bare det å gi publikum et innblikk i markedets kjøp og salg, prioriterte kunstnere og arten verker, vil være skritt i retning av større åpenhet rundt kunsthandelen. Det er et stort prosjekt, som mange kunstinteresserte vil ha nytte av, enten det er vanlige publikummere, investorer eller samlere. Poenget er, at da vet vi mer om hva vi ser og kjøper. Selve kvalitetsvurderingen må vi håndtere på eget ansvar.

 

 

 

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.