astrup.fearnley.museet

Etter at Astrup Fearnley Museet flyttet inn i sitt praktbygg på Tjuvholmen i 2012 har noe av futten gått ut av denne kunstinstitusjonen. Sponsormidlene har krympet og publikumsinteressen dabbet av. Det eneste som har økt er driftsutgiftene og underskuddet. Slik er det vel bare når man gaper over mer enn man kan svelge. Det økonomiske grunnlaget var kanskje ikke så bærekraftig, og den kulturelle kapitalen som eierne investerte, uten tvil overestimert.

Til tross for bygningens unike arkitektur og vakre beliggenhet skranter det altså med driften.

Forventningene var store da museet åpnet for fire år siden, og museumsbygningen imponerte med full spektakulær tyngde. Arkitekten var da heller ikke hvem som helst, men italieneren Renzo Piano, verdensberømt og fetert, med stor sans for det kunstneriske i arkitekturen. Med det nye Astrup Fearnley Museet fikk Oslo sitt første signalbygg med arkitektoniske kvaliteter. Det nye Nasjonalmuseet og Lambda kan ikke måle seg med AFM. De er skåret etter en sen-modernistisk lest av banalisme og tørr funksjonalisme, som ikke bare er estetisk traurig men også nedslående for kunstinteressen.

Men Lambda og det nye Nasjonalmuseet kommer aldri til å gå med driftsunderskudd. De er sponset med skattebetalernes penger og kan suge til seg pekuniær støtte fra det offentlige i all evighet. Selv om de er pengesluk får de alltid politikernes velsignelse. Slik er det ikke med de private kunstmuseene, og det skulle bare mangle. De er opprettet på privat bais, med solide økonomiske muskler, som kunne drifte og bygge med egne midler. Dette går en stund, men når det blir smalhans i pengebingen, og det gjør det alltid, så søker de om finansiell støtte fra det offentlige.

ANNONSE

Nå går Astrup Fearnley Museet igjen på smiskeføtter til Staten. For det er ikke første gang museet har bedt om bidrag, men denne gangen trengs det hele tre millioner, mens tidligere bare noen hundre tusen. Og igjen er det skattebetalerne som må punge ut, enten det skjer via stat eller kommune. Slik er det med Henie-Onstads kunstsenter og Kistefoss-museet til Christen Sveaas. Alle vil de snylte på fellesskapet midler. Når det skorter på egne penger, publikumsinteressen og sponsorenes giverglede slukner, er det ikke annet å gjøre enn å stikke sugerøret i statskassa.

Men det finnes jo andre løsninger. Museene kan gå konk, eller legges ned. De kan også selge verker fra samlingen når de har mørnet så lenge at de er gullkantet, og heller kjøpe noe til en lavere pris av kommende stjerner. Siden museene er private, og i egentlig forstand basert på handel og vandel – de selger jo kulturelle verdier til en passende inngangsbillett – så burde forretningsdriften holde vann. Og går det ikke, så er ikke bedriften liv laga. Nå er jo ikke museene helt vanlige butikker. De er fylt med ulike typer kunstverk, som primært representerer kunstneriske verdier. Sagt på en annen måte så inneholder de eierens kulturelle kapital, hans smak og dannelse, hans dømmekraft og estetiske idealer, hans kvalitetsbevissthet og historiske tradisjoner.

Det er alt dette de private museene representerer og demonstrerer. Noe den franske kultur-sosiologen Pierre Bourdieu har karakterisert som personens kulturelle kapital. I det perspektiv der kunstsamleren bygger et privat museum og fyller det med personlig innkjøpte verker, så demonstrerer han også for all verden at hans kulturelle kapital er enestående og beundringsverdig. For sitt museum og for sin kunst har han sikkert betalt store summer, men det virker avgjort ikke styrkende for den kulturelle kapitalen at han må be Staten og skatte- betalerne om pengehjelp til å holde museet gående.

Hva som da blir holdt gående er ikke bare driften, men først og fremst at eierne kan opprettholde sin kulturelle fortreffelighet og dømmekraft. Det lyder ikke bra i demokratiske ører. Og spesielt ikke, slik Bourdieu påpeker, når vi vet at personer med høy kulturell kapital også utøver en usynlig makt i både kultur og politikk. Da må vi nok også regne med at Astrup Fearnley Museets søknad på tre millioner i driftsstøtte vil bli innvilget. Selv om partiet Høyre i sin kulturpolitikk har oppfordret til mer privat sponsing, vil nok dette private museet helt umerkelig komme på statsbudsjettet denne gangen også.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629