Sakset/Fra hofta

Jeff Koons Michael Jackson and Bubbles er ved siden av Anselm Kiefers verk det mest berømte kunstverk i Astrup Fearnley Museeet. Three of the Michael Jackson and Bubbles sculpture were made. One was sold at Sotheby’s on 15 May 2001, when it was auctioned off to the record price of 5.6 million dollars

Da det private Astrup Fearnley museet i 2012 flyttet inn i sitt nye bygg på Tjuvholmen ble samleren og milliardæren Hans Rasmus Astrup intervjuet i Aftenposten. Bygningen, som var tegnet av den berømte, italienske arkitekten Renzo Piano, kostet sikkert flesk og gjorde nok et dypt innhogg i familieformuen. Allikevel hevder Hans Rasmus Astrup til avisen at hans milliardstiftelse hadde penger nok til å drifte museet i all fremtid.

Det var betryggende å lese, den gang. Men året etter ble det andre boller, da måtte museet søke om offentlig støtte til driften. Fordi utgiftene doblet seg allerede det første driftsåret på Tjuvholmen trengte museet ekstra grunker for å overleve. Men hvorfor be staten om pengestøtte når Hans Rasmus Astrups milliardstiftelsen hadde midler til å dekke driften i tiår fremover? Var det hele bare skryt fra finansmannen, at det egentlig ikke fantes noen Sareptas pengekrukke, bortsett fra Statens, som han i det skjulte forventet skulle drifte museet?

Enkelte private kunstsamlere av et visst format synes også å ha ambisjoner langt ut over det private. De vil gjerne skape noe stort og betydningsfullt for nasjonen. At de har nese for kunst i privatlivet, er ikke nok, de vil demonstrere den for land og folk. Da bygger man et museum og et monument over sin kulturelle fortreffelighet, som publikum vil beundre og berømme. Renzo Pianos museumsbygg holder mål i så henseende, men det blir altfor dyrt å drifte bygg og samling uten betydelige reserver.

Det skjønte Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden også etter hvert. I starten gikk det for egen mynt og maskin, men høye ambisjoner og eksklusiv profil drev driftsutgiftene i været. Kunstsenterets private pengekasse måtte suppleres med eksterne støttemidler, både fra private firmaer og offentlige etater. Henie Onstads Kunstsenter åpnet i 1968 og ble et monument over Sonja Henie og Niels Onstads kunstinteresse og giverglede.
Men det koster å holde denne glorifiseringen ved like. Hvis institusjonene ikke kan klare å finansiere driften ved egne midler, bør de nok krympe ambisjonene og justere stormannsgalskapen. Hverken det offentlige eller skattebetalerne har noen samfunnsplikt til å støtte kunstsamlerne med privat galleridrift. En slik kulturpolitikk ville nemlig undergrave samfunnsmoralen og sette griller i hodet på andre samlere. Det er mange måter å stikke sugerør i statskassa på.

Finansmannen Nicolai Tangen i Kristiansand har skjønt denne logikken, men har laget en egen vri på visningen av sin store samling av kunst. Han bygger ikke et eget museum, men han foreslår at byen rehabiliterer de svære siloene på bryggen, slik at de kan bli et perfekt utstillingssted for kunst, hans kunstsamling selvsagt. Hvis byen og de to Agderfylkene punger ut med over 500 millioner kroner til et slikt oppussingsprosjekt, vil Nicolai Tangen donere sin kunstsamling til sin fødeby Kristiansand.

Donasjonen er altså ikke gratis, skjønt det dreier seg egentlig ikke om en gave, men en evig disposisjonsrett med visse forbehold. Byen får altså ikke eierskap til samlingen, den er fortsatt på private hender i stiftelsen AKO. Tenkte vi det ikke, pengefolk gir ikke bort millioner av sin formue uten å få noe igjen, og de vil ha mye igjen.. Tangens kunstsamling er visstnok verdsatt til 150 millioner, men gjenytelsen fra det offentlige er på over det dobbelte i kroner og øre, uten at byen og fylkene får eierskap, bare disposisjonsrett på vilkår.

Helt utrolig at politikerne faller på kne for en slik «gave», en kunstsamling som heller ikke har særlig høyt kvalitetsnivå, men det er jo ikke den gjengen som betaler gildet, det er skattebetalerne som får svi. Og bare for at enkelte oppblåste milliardærer skal få status og glans for sitt kulturelle engasjement. Denne utviklingen er ikke særlig gunstig for samfunnsmoralen. Når de mest pengesterke helt åpenlyst og med full politisk støtte kan snylte uhemmet på fellesskapet midler, har også politikken kommet i vanry, og landet er helt uten ansvarlig styring.