Astrup Fearnely-museet har en fantastisk beliggenhet ute på Tjuvholmen i Oslo, og er tegnet av den berømte arkitekten Renzo Piano.

Det private Astrup Fearnley Museet er ingen lukrativ institusjon, en skjebne det deler med alle andre privatdrevne museer. De er avhengige av donasjoner og sponsoravtaler i tillegg til å tære på stifterens formue. Det holder selvsagt ikke i det lange løp, derfor må de hente økonomisk støtte fra det offentlige, noe som betyr at skattebetalerne må bidra til å drifte milliardærenes drømmeprosjekter på kunstens område. Etter hvert som tiden går og museumsambisjonene ekspanderer i faglig profil og økte driftsutgifter, vokser også behovet for mer offentlig støtte.

I statsbudsjettet for 2016 ble Astrup Fearnley Museet tilgodesett med 1. million kroner og fra da av sikret en fast post på statsbudsjettet. Nå har museet fått ny direktør, en kvinnelig kunsthistoriker med nye tanker om kunst, formidling og samfunnsmessig engasjement. Solveig Øvstebø som direktøren heter, har jobbet som direktør for Bergen Kunsthall, deretter direktør og sjefskurator ved The Renaissance Society i Chicago, for nå å overta direktørstillingen ved Astrup Fearnley Museet i Oslo.

I følge et intervju i Klassekampen forleden, markerer hun klare synspunkter på museumsdriften, innkjøpspolitikken og kunstprofilen. Et av hennes viktigste mål er å gjøre museet mer inkluderende, det vil si «mindre hvit og maskulint», hva nå det betyr. Uansett innebærer det nå at innkjøpspolitikken skal styres av det kunstpolitisk korrekte. Det vil si at museet snevrer inn sine kvalitetskriterier ut fra et overordnet prinsipp om hudfarge og kjønn, som ikke på noen måte er kunstnerisk begrunnet, bare styrt av en venstreradikal ideologi som krever mangfold på alle områder i samfunnet.

At dette venstreradikale prinsippet om mangfold nå på høyt nivå har infisert en privateid kunstinstitusjon, er høyst foruroligende. Det betyr ikke bare at museets profil i årene fremover blir diktert av ikke-kunstneriske krav, men også at den økonomiske støtten fra donasjoner og sponsorer vil bli kontrollert og vurdert ut fra venstresidens politiske etikk. Den nye direktøren er veldig opptatt av at den økonomiske støtten fra private ikke kommer fra suspekte kilder. Da går man giverne etter i sømmene/summene for å se om pengene er etisk rene, hvitvaskede, eller bare svarte.

Det må bli en etisk prøvelse for den nye direktøren om hun skal drive kjøp og salg i den internasjonale kunsthandelen der pengeflommen er kjemisk fri for etikk. Den er heller ikke belemret med mangfoldskrav om kjønn og hudfarge. Uansett vil det lukte vondt av ethvert innkjøp, noe som høyst sannsynlig også hefter ved mange av verkene i Astrup Fearnley Museets samlinger. Selv en politisk korrekt direktør med etiske hender kan fort bli skitten på fingrene når hun skal gjøre handel på det internasjonale kunstmarkedet. Det mest suspekte er allikevel hennes uttalte kjønnsdiskriminering, rasisme og en radikal innsnevring av den privateide museumsprofilen. Direktørens proklamerte åpenhet gjelder bare for dem med riktig kjønn og hudfarge.