Kultur

For noen dager siden kom nyheten om at Kunstnernes Hus hadde fått ny direktør. I tråd med tidens interesse for kvinner i ledende stillinger, har KH ansatt Anne Hilde Neset, som har en mastergrad i Visual Cultures og ellers bred erfaring innenfor kulturformidling, ikke minst i nærkontakt med Londons kunstscene.

Den faglige bakgrunnen er altså solid, og vi får håpe den holder når hun i årene fremover må bryne seg på de fire kunstnerne som sitter i styret og tradisjonelt gjerne vil ha et ord med i laget.

Men slik er det visstnok ikke lenger. Etter år med stridigheter, om det er direktøren eller styret som skal bestemme utstillingsprofilen, har man fått en ordning der direktøren og utstillingskuratoren i fellesskap avgjør kunstinstitusjonens prosjekter og program. Striden har handlet om hvilken faglig kompetanse som er best egnet til å velge kunstnere og lage utstillinger. Er det kunstnerne/praktikerne eller kunsthistorikerne/teoretikerne?

Helt fra 1930, da Kunstnernes Hus ble bygd, og frem til 1980-tallet har institusjonen vært styrt av kunstnere, som hadde hånd i hanke med drift og utstillingsprofil. Men ut på 90-tallet endrer kunstfeltet seg. To nye og viktige kunstinstitusjoner dukker opp, Museet for Samtidskunst i 1988 og Astrup Fearnley-museet i 1993. Begge institusjonene var på hugget etter å vise norsk og internasjonal samtidskunst. Kunstnernes Hus fikk derved konkurranse, og havnet i bakleksa som hovedstadens ledende utstillingssted.

Deretter har det bare gått nedover med Kunstnernes Hus. Utstillingene har vært kjedelige og intetsigende og den kunstneriske styringen famlet seg fremover. Det var tydelig at den kunstnerstyrte galleridriften ikke fungerte, så derfor tauet de inn mer teoretisk utdannede folk, hovedsakelig kunsthistorikere, til å lede institusjonen, uten at det hjalp det spøtt. Det viste seg jo at kunsthistorikerne ikke hadde mer greie på norsk og internasjonal samtidskunst enn kunstnerne. Og om det fantes noen, så jobbet de enten i Museet for samtidskunst eller i Astrup Fearnley-museet. I det hele tatt har satsningen på kunsthistorikere vært et bomskudd. Min erfaring med det studiet er at man overhodet ikke lærer noe om hva kunst er.

Selv om Kunstnernes Hus de siste årene har overlatt den faglige styringen til akademikere med kunsthistorisk bakgrunn, er utstillingsprofilen fortsatt like uinteressant som da kunstnerne selv styrte. Den kunstfaglige virksomheten går helt på tomgang og i Huset er det dødt som i et gravkammer. For å bøte på tomheten har de bygget en kinosal, gitt plass til et bokutsalg og leid ut kjelleren til et kunstnerdrevet mikrobryggeri. Ledelsen har også stilt et lokale til rådighet for Akademistudenter, slik at de kan eksperimentere og vise hva de har lært, i et mer profesjonelt kunstnermiljø.

Til tross for en ombygget restaurant, er resultatet allikevel ikke særlig appetittvekkende. Folk går heller videre oppover Wergelandsveien, til Litteraturhuset, der det alltid yrer av folk, både ute og inne. Her er det god atmosfære og hyggelig å være, man kan kjøpe bøker og lese bøker, høre på foredrag og delta i diskusjoner, treffe kjent og drøfte verdensproblemer. Noe slikt drømmer den nye direktøren for Kunstnernes Hus også om. Til Aftenposten sier Anne Hilde Neset at «Kunstnernes Hus er en sosial møteplass og det skal vi bygge videre på. Vi skal skape en kulturell idefabrikk og vi har byens vakreste utstillingslokaler.»

Ambisjonene er høye, og omfattende. «Kunsten er viktig akkurat i den politiske verdenssituasjonen vi befinner oss i nå», sier hun til Aftenposten. Fordi, og her kommer rosinen i pølsa, kunsten kan hjelpe oss til å forstå politisk kaos. Det er som et ekko fra 70-tallets politiske ml-propaganda, men nå uten den snevre totalitære strategien. Nå handler det om kulturelt mangfold og et Kunstnernes Hus som skal bli en vital idefabrikk til glede og berikelse for publikum.

Det er fete og forførende synspunkter fra en påtroppende direktør, som har bodd i London i 18 år. Hun er engasjert og entusiastisk, men mye har skjedd i norsk kunstliv på de årene, som ikke kan tilbakeføres på et politisk kaos. Vi har vel snarere med et kunstnerisk kaos å gjøre, en omfattende oppløsning av kunstneriske normer og kriterier. Og den har rammet både kunstnere, kritikere og kunsthistorikere. Da er det også ett fett hvem som har den kunstfaglige styringen av Kunstnernes Hus. Resultatet blir det samme: En perspektivløs utstillingsprofil som spretter hit og dit i kunstfeltet og plotter inn det som i øyeblikket er mest konseptuelt og trendy.

Sett i et lengre tilbakeblikk har institusjonen Kunstnernes Hus utgått på dato. Det neste blir vel et lekerom for kulturfolkets unger. Man forsøker å sminke et falleferdig kunstnerprosjekt. En gang var Kunstnernes Hus selve flaggskipet i norsk kunstliv, men det er mange år siden. Den nye direktøren trenger mye kreativ drahjelp for å holde dette kunstskipet flytende. Men hvor skal hun hente den fra? Penger er det alltid manko på, og norsk kunstliv er jo blitt så relativisert og normløst at eventuelle støttespillere bare ville gjøre vondt verre.

Mest lest

Meyer på jordet