Det er all grunn til å merke seg at Dronning Sonja nylig har startet et eget kunstgalleri i hovedstaden. I mange år har hun selv vært en aktiv billedkunstner og oppnådd stor faglig respekt for sine grafiske trykk. Hun kom sent i gang, men ble godt veiledet av kunstneren Kjell Nupen som skolerte henne i de grafiske trykkteknikker. Senere har hun hatt en rekke separatutstillinger i mindre og mer prestisjefylte gallerier, og alltid med godt salg.

Det har vært en rask kunstnerkarriere i en stadig stigende kurve, men dronningen har tydeligvis hatt større ambisjoner. Med støtte av gode venner og kontakter fikk hun i 2011 etablert en nordisk kunstpris for unge dyktige grafikere. Tre år senere ble den transformert til en internasjonal grafikkpris, Queen Sonia Print Award, med et faglig utblikk mot et langt mer omfattende kunstmiljø. Dermed beveger dronningen seg inn i et internasjonalt kunstfelt der hun gradvis utvikler et imponerende faglig og prestisjefylt kontaktnett.

På galleriets hjemmesider kan man bl.a. lese følgende: «I dag har Queen Sonia Print Award blitt verdens ledende pris for grafisk kunst. Kunstnere fra hele verden er nominert til denne prestisjefylte prisen, noe som gjenspeiler bredden i moderne grafikk rundt om i verden». I tillegg til denne gjeve grafikkprisen har også dronningen etablert en spesiell pris for å feire en kunstners karriere og livstidsbidrag til grafisk kunst og grafikk. Første gang denne QSPA Lifetime Achievement Award ble utdelt gikk den til den britiske kunstneren David Hockney.

Dronning Sonjas engasjement på kunstens område er imponerende, og etter hvert meget innflytelsesrikt. Med et nystartet galleri i Bispevika/Bjørvika legger hun grunnlaget for en sterkere innflytelse og dominans i det norske kunstfeltet. En utstilling i dette galleriet for en ung kunstner vil bety en kvalitativ drømmestart, og galleriets nettverk både nasjonalt og internasjonalt ligger parat for å bringe kunstneren inn i et kvalitetshierarki som ingen annen norsk kunstinstitusjon har tilgang på.

Dronning Sonjas galleri, grafikkpriser og et internasjonalt kontaktnett av høy klasse, fremstår nå tendensielt og i norsk sammenheng som selve normsenteret for kunstnerisk kvalitetsvurdering. I alle fall på grafikkens område. På denne måten slår dronningens kunstinstitusjonelle aktiviteter inn i det norske kunstfeltet som en normativ kile. Hennes kvalitetsvurderinger, som hun sikkert får hjelp av kunstnere til, representerer noe langt mer enn den faglig/demokratiske evaluering som finnes i kunstnerorganisasjoner og statsfinansierte museer. For eksempel Nasjonalmuseet.

Dette «noe langt mer» handler ikke bare om dronningens enorme kunstfaglige og økonomiske nettverk, det mest utslagsgivende er hennes status som Norges dronning. I den funksjonen står hun i en særstilling og vil alltid kaste en særegen glans og høytid over kunstnere, utstillinger og kontaktpersoner. Dette er en type «kulturell merverdi» som gir hennes kvalitetsvurderinger en høyere faglig dimensjon, og samtidig plasserer henne i en fremskutt posisjon når det gjelder evaluering og formidling av grafisk kunst.

Når det gjelder det norske kunstfeltet så blir de vanlige kvalitetsvurderingene foretatt av privatgallerier, offentlige kunstnerorganisasjoner og museer. Den evaluerende aktiviteten på det hold preges av treghet og misunnelse. For en norsk kunstner tar det mange år før hun/han får et romslig stipend, eller blir kjøpt inn til offentlige samlinger. Hvis du har de rette kontaktene går det raskere, men du kommer så godt som aldri inn i et internasjonalt miljø og marked. Den muligheten er det bare privatgallerier og -museer som klarer å fikse.

Med sitt nye kunstgalleri for grafikk har dronning Sonja en unik mulighet til å føre dyktige grafikere inn i en raskere karrierestige. Det er positivt, men samtidig faglig problematisk, spesielt fordi hun er Norges dronning. I denne funksjonen åpnes alle kunstfaglige dører, både her hjemme og utenlands. Det innebærer en spesiell kunstmakt i det norske kunstfeltet, som etablerer en helt ny rangorden og normativ styrke i landets kunstfaglige evaluering.

Tradisjonelt har Nasjonalmuseet vært toppunktet i det nasjonale evalueringshierarkiet, med løpende innkjøp og oppbygging av samlinger med en norsk kunststandard. Kongehuset har aldri vært noen konkurrent, selv om dronningen og kongen har representert Norge utad. Med sin aktive innsats for å etablere internasjonale kunstpriser og bringe unge talenter frem i vurderingshierarkiet skaper dronning Sonja en ny normativ standard. Hennes valg blir stemplet med kongehusets signatur.

Dermed får landet en hoffkunst som nasjonalt og internasjonalt tenderer mot å bli normerende for hva som er høyverdig kunst her i landet. Det er selvsagt en uheldig utvikling om kongehuset skulle seile opp som nasjonens ledende institusjon for kvalitetssikring av verdifull kunst. En slik utvikling har neppe vært dronningens ambisjon, men hennes kunstneriske appetitt og iver har noe grensesprengende over seg som ikke er uten kulturpolitiske konsekvenser.

Kjøp Thomas Knarviks bøker her! In His Name har ikke tidligere vært i salg i Norge. Vi har et lite og eksklusivt restopplag. Benytt sjansen!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.