Kultur

Signalbyggene skyter opp i Oslo: Nasjonalmuseet, Munch-museet og nye Deichmanske. De må gi inntrykk av ufattelig rikdom på kunstens vegne. Det utdannes 200 kunstnere årlig i Norge. De forventer både å få arbeide og bli lønnet av det offentlige. Foto: Nasjonalmuseet

Det er et vanlig prinsipp i norsk arbeidsliv at man blir betalt for et bestilt oppdrag. Foreligger det ingen avtalt bestilling har heller ikke oppdragsgiver noen plikt til å betale for en arbeidsinnsats. Kunstnerorganisasjonen har i mange år jobbet med å endre på dette prinsippet og i stedet introdusere en ordning om at kunstnere må få «lønn for arbeid», selv om det ikke foreligger noe bestillingsoppdrag.

Kunstnerne mener nemlig at det offentlige må betale for den jobben de har gjort når de viser sine arbeider i et galleri. Det ligger mye arbeid bak en utstilling, som er en viktig del av det kulturelle tilbudet både publikum og politikerne er interessert i å opprettholde. Alle partier har en kulturpolitikk og det er bred enighet om at kulturen ikke kan finansiere seg selv. men trenger økonomisk støtte fra det offentlige. Derfor har også kunstnerstanden, som i sin helhet aldri har klart å livnære seg av produksjonen, fått flust med penger i form av stipendier og andre støtteordninger.

Men det er allikevel ikke nok penger til alle, selv om de lager kunst og viser den på utstillinger. Det hører jo til sjeldenhetene at kunstnerne selger noe på sine utstillinger, så de går konstant i underskudd. Allikevel står de på og bidrar på den måten til at norsk kulturliv blir mer mangfoldig og rikere, i alle fall i egne øyne. Men det er ingen som har bedt dem gjøre den jobben. Ingen har heller forlangt at de skal få seg en utdannelse og starte en karriere som sultekunstner. Dette løpet har de valgt selv, frivillig og på selvets grunn.

I Norge er det fire kunstakademier, fordelt på Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Dessuten finnes det flere private kunstskoler med ambisjoner om høyskolestatus, og ellers en rekke forberedende kunstskoler. Man regner med at den årlige tilveksten av nyutdannede kunstnere nærmer seg 200, og da er ikke de selvlærte tatt med betraktning. Da er det ikke så rart at det stadig blir behov for flere stipendier og at gjennomsnittsinntekten for kunstnerne synker for hvert år. Om 10 år er det så mange kunstnere her i landet at myndighetene må ta noen radikale grep, både når det gjelder utdanning og økonomisk støtte. En overproduksjon av kunstnere som ikke kan fø seg selv er ingen tjent med. Da får de skifte beite.

Kravet fra kunstnerne om lønn for arbeid blir begrunnet med at det norske samfunnet som helhet blir kulturelt beriket, og at samfunnet derfor har plikt til å lønne dem for sitt arbeid. Dette kunstnerkravet er blitt utformet som en slags arbeidsavtale mellom statlige og regionale etater med det forpliktende formål, på utstillingsnivå, å lønne kunstnerne hver gang de mønstrer sine arbeider i et godkjent galleri. Ordningen kalles «utstillingsavtalen» og den er blitt godt mottatt i politiske kretser. Ja, så godt at det allerede er igangsatt pilot- prosjekter for å teste ut gjennomførbarheten i et større omfang.

Ved å innføre en utstillingsavtale med det offentlige har kunstnerne fått definert en oppdragsgiver som betaler kunstneren for utført arbeid. Det er en snedig ordning som løfter snyltevirksomheten opp på et tilsynelatende anstendig nivå. Nå har ikke jeg noe i mot at kunstnerne får et honorar for å vise sine verker på en utstilling, men ikke for å ha laget dem. Ved å legge vekten på arbeidsinnsatsen forskyver man oppmerksomheten fra verkenes kvalitet og mening til produksjonen av dem. Dermed forsvinner også kvalitetsvurderingen av syne. I praksis kan hva som helst stilles ut, bare arbeid og driftsutgifter blir dokumentert.

Dette er egentlig et konsept fra 70-tallets venstreradikale opprør mot statens kunstnerpolitikk. Den gang som nå hamrer man på arbeideren og arbeidsinnsatsen som mal og målestokk for den offentlige støtten. Kunstnerstatusen er sekundær i forhold til arbeidermodellen, i alle fall i et taktisk perspektiv. Kunstnerne vil gjerne vise at også de arbeider, selv om de i egne øyne bedriver en langt mer betydningsfull og enestående virksomhet enn det folk skjønner og selv jobber med.

Dette handler neppe om å demonstrere arbeidsmoral, snarere dreier det seg om å få politikere og publikum til å sluke et agn som har sosial status. Hvis man har arbeid selvsagt. Slik å insistere på arbeidsaspektet er problematisk for kunstnerne. Selv om de er organiserte i fagforeninger har de også ansvar for rekrutteringen, hvilket betyr at hvert nytt medlem må vurderes som faglig kvalifisert. Da nytter det ikke å legge vekten på arbeidsinnsatsen, den er ikke relevant i dette opplegget, som går ut på å avgjøre om kandidaten holder kunstneriske mål.

Man blir altså ikke kunstner i kraft av arbeid, men at verkene besitter kunstnerisk kvalitet. Dette burde være kjernepunktet i utstillingsavtalen med stat og fylke. Politikerne må jo ha garantier for at utstillerne blir faglig vurdert, at det finnes et jurysystem som vektlegger kvalitet og ikke arbeidsinnsats. Med tanke på at det finnes kunstforeninger og utstillingssteder i nesten hver avkrok av landet, som drives på hobbybasis med lite kunstfaglig og offentlig støtte, vil utstillingskvaliteten heller ikke være særlig berikende.

Nå er ikke de privatdrevne galleriene omfattet av denne ordningen. De baserer driften på salg og får selvsagt ingen støtte fra det offentlige. Det innebærer at de er uhyre selektive med valg av utstillere, i den forstand at de satser på kvalitetskunst. Her ser vi allerede en tendens i utstillingsmarkedet. Mens de private galleriene profilerer seg med dyktige kunstnere og verker av høy kvalitet, viser de store og små kunstforeningene, samt de kunstnerstyrte galleriene det underlødige og uselgelige.

Selvsagt finnes det unntak, med en svak utstilling i et privatgalleri og en interessant mønstring i et offentlig støttet utstillingssted. Men tendensen er klar: privatgalleriene får en stadig tydeligere kvalitetsprofil, mens de med offentlig støtte beveger seg mot en annenrangs galleritype. Her spiller det jo ingen rolle om de selger noe som helst, driftsutgiftene blir uansett dekket. I den situasjonen er det viktig for kunstnerorganisasjonene å få i boks en utstillingsavtale som kan friste kunstnere med lønn for arbeidsinnsatsen, selv om utstillingsstedet kanskje ikke er det mest meritterende.

En utstillingsavtale med lønn for arbeid vil sikkert få fart på rekrutteringen av nye kunstnere som trenger støtte, ellers kan de ikke skape. Men har kunstnerne mat nok så blir de konstant kreative, for vi vet jo det at når sulten gnager så teller næringsvettet mer enn kvalitetsbevisstheten. Slik sett er avtalen om lønn for arbeid en tilsynelatende genistrek, Den kobler næringsvettet og kvalitetsbevisstheten sammen til en politisk ide om kulturelt ansvar, som gir klingende mynt i kunstnerkassa. Men ideen er like falsk som koblingen er slu. Falsk fordi den moraliserer ut fra en påtatt solidaritet og slu fordi den snylter på et kvalitetsbegrep kunstnerne for lengst har forkastet.