Kultur

Den tidligere Nerdrum-eleven Sverre (Koren) Bjertnæs fyller nå begge utstillingsstedene til Galleri Brandstrup på Tjuvholmen i Oslo. Det er ikke mye igjen av Nerdrumstilen hos den nå 40 år gamle kunstneren. Tiden hos Odd Nerdrum er ikke en gang nevnt i CV-en, trolig fordi det vil virke kompromitterende i forhold til den herskende kunst-smaken. Dagens Sverre Bjertnæs er da også en helt annen kunstner enn for et par tiår siden. For tiden eksponerer han den postmoderne jeg-oppløsningen og kunstneriske nihilismen med store fakter og mental forvirring.

Utstillingen har fått den talende tittelen «Det kollektive mennesket/Minner om oss», og er et slags samarbeide mellom dramatikeren Arne Lygre og kunstneren Sverre Bjertnæs. Førstnevntes bidrag, en enakter titulert «Minner om oss», er basert på en skulptur av Bjertnæs, men den spiller allikevel en beskjeden rolle i utstillingssammenheng. Det er Bjertnæs og hans arbeider som har hovedrollen, og dikterer premissene for den visuelle tematiseringen av menneskets og kunstnerjegets kollektive minner. Hva nå det skal bety?

Ja, hva betyr egentlig det kollektive mennesket i Sverre Bjertnæs’ kunstneriske billedverden? Det er all grunn til å spørre, for kunstnerjeget de siste 200 år har vært ekstremt opptatt av sitt ego og sin unike individualitet. Jeg ser da heller ingen tegn i tiden til at kunstnerne nå er mer kollektivt orientert i sitt menneskesyn. Det er bare å ta en kikk på prisnivået i galleriet. Men det er selvsagt ikke på det plan Bjertnæs tenker kollektivt, selv om næringsvettet hos kunstnerne alltid går foran solidariteten og fellesskapet.

I denne utstillingen har Bjertnæs primært fokus på kunsthistorien, på fortidens ulike uttrykksformer og estetiske konvensjoner. Han henter litt herfra og litt derfra, fra forskjellige stiler og ulike verker og sauser det sammen til noe platt og uoriginalt. I kunsthistoriefaget kalles det for appropriasjon, et finere ord for snylting og tyveri fra fortidens originale mesterverker. Det var særlig utbredt i amerikansk kunst på 70- og 80-tallet, men kom hit til lands først på 80- og 90-tallet.

Nå, noen tiår senere, har altså Sverre Bjertnæs oppdaget denne kreativt ubegavede fremgangsmåten, som i realiteten innebærer at den kunstneriske originaliteten går i opp- løsning. Selv om Bjertnæs tror han revitaliserer fortidens kollektive, kunstneriske bevissthet og uttrykksformer gjennom å sitere fritt fra eldre mestere, bør han skifte tro. Ikke bare virker innslagene av sitater upassende og komiske, de bidrar også til at kunstneren Bjertnæs mister sin egenart. Det kollektivt historiske fra fortidens kunst får samtidig en forvridd betydning, i den forstand at de kunsthistoriske mesterverkene ikke lenger er bærekraftige i seg selv.
I det perspektiv ar det treffende å karakterisere kunstnerisk appropriasjon som en fordekt undergravingsstrategi. Jeg tror neppe kunstnerne skjønner hva de driver med, annet enn at det er kunstpolitisk stuerent og lønnsomt å følge tidens trender. Og vi har sett hva det inne- bærer – på bred front en nedbygging av alle kunstneriske normer og kulturelle verdier. Sverre Bjertnæs var en begavet kunstner i unge år, men har etterhvert sporet helt av og mistet både sitt talent og sin kunstneriske egenart. Nå skorter det både på malerisk følsomhet og komposisjonell orden. Vi får håpe han vokser det av seg.

Galleri Brandstrup:
Sverre Bjertnæs, malerier, tegninger, skulptur
Varer fra 18/11 – 18/12, 2016