Kommentar

Anna Ancher Hos Haarskaereren (1886) (Skagen Museum) 

Helt siden 60-tallet har maleriet strevd med sin kunstneriske identitet. Egentlig startet problemene med Paul Cezanne, som definerte maleriet som en flate kunstneren alltid måtte ta hensyn til. Hvis man ikke fastholdt og synligjorde maleriets flate-karakter, ville heller ikke bildet fremstå som et kunstverk.

Fra tidlig 1900-tall og frem til 60-tallet har kunstnerne på ulikt vis oppløst maleriets egenart, og endt opp med det tomme lerret, der bare gjenstandskarakteren var tilbake.

Veien videre gikk i retning av grenseutvidelser. Maleriet ble transformert til ulike typer av romkonstellasjoner, skulpturforbindelser, gatekunst, fotokunst, videoer, performanser, etc. Innenfor horisonten av den postmoderne tekningen ble det tradisjonelle maleriet proklamert som dødt og historisk utdatert. At noen kunstnere fortsatte å male bilder ble oppfattet som kuriøst og useriøst. De ble da heller ikke regnet med i det store gross av samtidskunstnere.

Fra 80-tallet og fremover til dags dato ble alle sjangere, bortsett fra maleriet, subsumert under begrepet «samtidskunst». Man skilte ikke lenger mellom god og dårlig kunst, men toneangivende og ikke-toneangivende kunst. Dermed forsvant også den historiske og historiserende dimensjonen ved kunsten. For samtidskunsten var det viktig å bli kvitt den historiske tilknytningen, som lenket kunstverket til tid og rom. På det vis ble kunstneren fristilt fra alle historiske bånd og forbindelser i sin kreativitet.

Det er et forståelig resonnement, hvis man tror at kunstens historie forsvinner med en teoretisk definisjon. Selv om kunstnerne ikke lenger vil forholde seg til fortidens formuttrykk, kan de ikke oppheve tiden og tidsdimensjonen, eller det kunsthistoriske faget. Sistnevnte disiplin er på ingen måte underlagt den kunstneriske kreativiteten. Den er tvert imot en metode og en faglig instans som over tid kartlegger og tolker form- og meningsendringene i kunstfeltet.

Nå er det selvsagt ikke så enkelt for en kunstner å skulle skape noe nytt og originalt når han/hun må forholde seg til en fortid stappfull av mesterverker. Fra min tid på Kunstakademiet møtte jeg mange kunstnere som hverken ville se eller lære noe om fortidens kunst. De ville skape på selvets grunn, hinsides tid og rom. Det blir som å løfte seg selv etter håret, for tiden løper jo selv om hodet blir hårløst. På den annen side trenger kunstnerspirene noen mestere å måle seg mot, en ikke uviktig metode når man vil demonstrere sin egen begavelse.

Slik fungerer læringen fortsatt, selv blant kolleger innen samtidskunsten, som produserer innenfor et langt snevrere register av kvaliteter og referanser. Heldigvis har vi fortsatt kunstmuseer, hovedsakelig nasjonalt orientert, der det legges vekt på de historiske endringer og skillelinjer. Men selv innen samtidskunstens selektive rammer, med hårløse og moteriktige kunstnerne, utfolder kreativiteten seg i en tidsbestemt kontekst og i en historisk sammenheng, uansett vor mye de fornekter den. Selv om museene ikke lenger kartlegger kunsten i et utviklingsperspektiv mot stadig høyere nivåer, er kunstverket allikevel en historisk gjenstand med spesifikke egenskaper og tidstypiske referanser.

Uansett hvor mye kunstnerne vrir og vrenger på sitt ståsted og sine ambisjoner, så befinner de seg i en historisk sammenheng de ikke kan tenke seg ut av. Kunstmuseene og det kunsthistoriske faget holder derfor styr på disse teoretiske minusvariantene. Museene er selve skjelettet i kulturkroppen. Ikke bare tilbyr de publikum en omfattende samling historiske enkeltverker, hovedsakelig malerier, men de presenterer tidvis også store separatutstillinger viet betydelige kunstner. Slike store mønstringer, gjerne ledsaget av faglig solide kataloger, gir oss innblikk i både viktige kunstnerskap og deres historiske situering.

Vi skal merke oss at disse, i stigende antall historiske mønstringene, har fokus på fremtredende billedkunstnere. Med tanke på at maleriet er blitt utdefinert av samtidskunsten, virker det både påfallende og tankevekkende at de sentrale museumsinstitusjonene nå fremhever en definert død uttrykksform. Det kan jo tenkes at kunsthistorikerne er lei av å gnage på urinaler og gamle bilvrak, objekter som i utgangspunktet er kasserte og for lengst tømt for faglig mening. Det kan også tenkes at de som historikere prøver å forstå samtidskunsten i en større sammenheng, for eksempel i lys av de foregående samtider. I så fall får vi interessante fremtider.

Maleriets død er uten tvil sterkt overdrevet. Det finnes fortsatt mange kunstnere, og det blir stadig flere av dem, som fordyper seg i maleriet som kunstnerisk medium. De blir bare ikke fremhevet og omtalt i mediene. Det blir derimot de store museumsmønstringene av eldre billedkunst, som vi finner flere av nå i Skandinavia. Mest nærliggende er å nevne Nasjonal- museets store mønstring av Harald Solbergs verker, som folk har strømmet til i store skarer. Heri inkludert mange kunstnerspirer med blikk for maleriets magi.

I Statens Museum For Kunst (København) kan vi fortsatt se den store utstillingen med Anna Anchers (1859-1935) malerier, som har vært meget godt besøkt. Nationalmuseet i Stockholm har i lengre tid vist arbeider av den amerikanske kunstneren John Singer Sargent (1856-1925), et utstillingskupp av de sjeldne, mens den store mønstringen av Vincent van Goghs (1853-1890) malerier og tegninger på Arken utenfor København, kan notere stor publikumsoppslutning. Den avsluttes nå i januar.

Både blant folk og fagfolk er det bred enighet om at slike fremragende kunstnere bør vies større oppmerksomhet. De representerer viktige tyngdepunkter i de nasjonale kulturer og spesielt i den nyere malekunstens historie. Felles for dem er at de har den samme ambisjon om å skape mesterlige malerier og unike kunstverk. Men tross innbyrdes forskjeller i form og innhold blir de nå løftet frem igjen med museumsinstitusjonell tyngde og legitimitet, slik det også gjøres med fremragende malere i andre store kunstmuseer. Maleriet synes nå å våkne til live igjen, ikke bare ved sin historiske forankring, men spesielt fordi det er bærer av en beåndet innsikt som bringer oss i nærkontakt med tidløsheten.