Kultur

Bildet: Thorvald Lund-Hansen: Innseilingen (fra utstillingen i Galleri CA)

Det er en imponerende mønstring maleren Thorvald Lund-Hansen nå viser i Galleri Fineart på Tjuvholmen. Den kan anbefales på det varmeste. Her finner vi en kunstner med solid skolering i klassisk maleri, med tyngdepunkt i barokkens malemåte og figurative tenkning. Til tross for at Lund-Hansen ikke har noen formell, akademisk utdannelse, demonstrerer han stor innsikt, praktisk så vel som teoretisk, i maleriets komplekse materie.

På 60-tallet ble han veiledet av Rolf Schønfeldt, en underlig skrue med forskrudde tanker, som satte elevene til å kopiere malerier og tegne skulpturer I Nasjonalgalleriet. Det var bra. Lund-Hansen var begavet og lærevillig og fikk mye ut av Schønfeldts veiledning. Det ble et viktig utgangspunkt for inngående selvstudier i mange av Europas museer. Man kan si at de store mesterne i kunsthistorien ble hans faste og strenge læremestere.

Selv om han har hentet kunstnerisk næring fra Giotto, da Vinci og Vermeer, ligger nok Rembrandt, Velazques og Turner hans hjerte nærmest. Det ser vi umiddelbart på denne utstillingen, der stoffligheten, fargebruken og penselføringen peker i retning av de tre sistnevnte. På hjemlig grunn har nok også Frits Thaulow og Lars Hertervig spilt en viktig rolle. På den annen side betyr slike historiske referanser lite. De sier bare noe om tradisjonstrådene, og minimalt om Thorvald Lund-Hansens kunstneriske egenart. Det er den vi nå kan erfare gjennom et 70-talls arbeider.

Igjen, dette er en imponerende mønstring, som viser at den figurative kunsten fortsatt har potensiale i seg til å skape bilder med skjønnhet og mening. Interessant er det å se at Lund-Hansen ikke bare er en dyktig landskapsmaler, men også en dreven figurmaler. Her vrimler det av treffsikre portretter, men også store formater med mange menneskefigurer involvert.

Det som slår meg på denne mønstringen, er hvor ubesværet kunstneren beveger seg inn i de ulike motivene og bygger opp en koloristisk og atmosfæriske helhet der alle elementer finner sin plass. Spesielt gjelder det den visuelle enheten mellom stemning og mening, som hos mange kunstnere faller fra hverandre.

Lund-Hansens malerier er basert på olje, en teknikk som gir muligheter for at overflaten åpner for en større romlighet. Det er velgjørende å se at en kunstner trosser det modernistiske kravet om å «holde flaten», slik at betrakteren ikke glemmer at bildet bare er en flate. Vi har sett hvordan dette forskrudde kravet har ført billedkunsten inn i en visuell tomhet, som i det monokrome maleri, der ingenting blir uttrykt.

Kunstneren Lund-Hansen har aldri følt seg komfortabel med en slik strategi. Billedkunsten skal vise oss en virkelighet blikket kan bevege seg inn i, og by oss et samliv med ting og tanker som har sanselig realitet. Derfor er også overflaten i Lund-Hansens malerier så utpreget stofflig og sanselig, som om pigmentet og oljen utgjør et åndedrett av vedvarende invitasjon til blikket. Her ligger hemmeligheten, en hemmelighet som gir oss umiddelbar tilgang til maleriets visuelle mening.
Det er en del år siden jeg sist så noen arbeider av Thorvald Lund-Hansen. Faktisk ikke siden han kom i krangel med Rimi-Hagen på slutten av 90-tallet. I den striden tapte Hagen både kampen og ansiktet. Etter hva jeg har hørt flyttet Lund-Hansen til Sverige, der han fortsatt bor og arbeider. Gjensynet med kunstnerens arbeider nå i Galleri Fineart, viser at han fortsatt modnes og er i vekst. Jeg anbefaler alle å gå i galleriet, for dette er en berikende og oppbyggelig mønstring.

Galleri Fineart, Tjuvholmen:
Torvald Lund-Hansen, malerier og tegninger
Varer fra 2/3 til 19/3, 2017