Kultur

Thorbjørn Sørensen er en mangfoldig kunstner (f. 1961) og har testet ut de fleste strategier for visuelle og maleriske billeduttrykk, uten at det kommer noe særlig interessant ut av strevet. Det virker som om han blir fort lei av den enkelte metode og skifter dermed over til en annen. Med tanke på at han i hovedtrekk er en figurativ kunstner, med store muligheter for innlevelse og fordypelse, ender det som oftest opp i et flatt og tørt billeduttrykk.

Hans utstilling med malerier og tegninger nå i Galleri K tyder på at det kunstneriske engasjementet er enda mer uttørret. Her er det blanda drops med få oppkvikkende smaker. Utstillingen kalles «Besøk av Herman», og består av en rekke portretter, ikke bare av Herman, men også av andre personer, som trolig har noe med Herman å gjøre. Her finnes også en rekke kulltegninger, samt en serie store, abstrakte stripemalerier, som virker helt malplasserte på denne mønstringen.

Selv om portrettene er ment å ha forrang på denne utstillingen, er det allikevel de store stripemaleriene som dominerer. Hvert av disse bildene består av vertikale striper med samme bredde, men med variert farge. Det er en type stripe-minimalisme, som tross fargevariasjonen, virker monotone og demonstrativt kjedelige. Vekslingen mellom spatel-teknikk og airbrush gir liten visuell effekt og enda mindre utslag på betydningsplanet. Det er greit å prøve seg med ulike teknikker, men disse eksperimentene er vel mer å regne som studiearbeider uten kunstnerisk ambisjon.

Alle disse stripebildene har fått samme tittel, mulig som ironi eller et konseptuelt klesplagg. Uansett har kunstneren kalt dem «Innseilingen til de lykkelige øyer», en tittel rappet fra Oluf Wold-Tornes maleri fra 1911. Wold-Tornes maleri og bildets tittel gir her en vakker impresjonistisk tolkning av sommeren ved Holmsbu, som vanskelig kan øynes i Sørensens vertikale striper. Samme hvor mye man myser med øynene dukker det ikke opp seilbåter, sjø og solrikt landskap. Dette er en konseptualisering og trivialisering av det kunstneriske.

Sørensens portretter av Herman og hans omgangskrets har den samme karakteren av kunstnerisk trivialisering. Modelleringen av ansiktene er basert på en flatefordeling og fargebruk som nærmest dekonstruer den enkeltes individualitet. Sanseligheten i hud, blikk og anatomisk form tørres ut av mangel på estetisk følsomhet. Det samme gjelder det beskjedne billedrommet, som ikke utdyper portrettkarakterene, men snarere forflater den individuelle egenarten.

Det er mulig kunstneren har ment det slik, at både personer og klesdrakt er rene klisjeprodukter, så hvorfor ikke skildre dem slik de er. Sørensen sier han tenker på motivet når han tegner, noe som tyder på valgmuligheter, i alle fall for tegningens del. Men hva når han maler? Har han da koblet ut tenkningen? Maleriene tyder på det, for her følger han klisjestrategien, som indirekte ikke bare forteller at portrettene er klisjeer, men også kunstneren selv.

 

Galleri K:
Thorbjørn Sørensen, maleri og tegning
Varer fra 4/5 til 10/6, 2018