Kultur

Omvandring/Vest 2018

Med tanke på at tidsånden i politikken er hekta på natur og grønne verdier, er det interessant å se hvordan de samme idealene slår ut i billedkunsten. En rask sondering i Oslo-galleriene de nærmeste ukene viser at utstillingsstedene også har peilet seg inn på natur- og landskapsmotiver.

Men det er ingen ensartet tematisering vi ser, kunstnerne har høyst forskjellig vinkling i sin dialog med den naturgitte virkeligheten, som spenner fra det helt abstrakte til den sobert realistiske.
Nå er ikke denne naturvinklingen noe nymotens påfunn hos disse kunstnerne. De fleste av dem har skildret natur og naturfenomener i årevis og utvist stort engasjement i sine motivtyper.

I denne sammenheng vil jeg trekke frem Astrid Nondals nyåpnede utstilling i Galleri Haaken på Tjuvholmen. Ved tidligere utstillinger har Nondal skildret mørkstemte skogslandskaper med stemningsladet innhold. Denne gangen har hun skrellet av både detaljer og emosjonelle undertoner.

Utstillingen kalles «Omvandringer», et ord jeg ikke har sett før, men som synes å peke på en visuell vandring i vidstrakte landskapsformasjoner som kunstneren organiserer i et overblikk- perspektiv. I disse vide utsynene eksisterer det ingen klare avgrensninger eller presise topografiske beskrivelser. Landskapenes egenart tenderer mot det utviskede og ubestemte, som om de har mistet sin naturgitte karakter. Det er drevent gjort, men fraværet av en virkelig stedstilhørighet gjør at motivene også taper mye av den stemningsgivende auraen.

Det er tydelig at kunstneren har hentet inspirasjon fra helt nye kilder. I pressemeldingen nevnes japanske tresnitt, Hertervigs akvareller og landskapsbakgrunnen i middelaldermalerier. Jeg ser at opplegget kan friste og utfordre, alle tre har noe felles, men samtidig en iboende forskjellighet, som i Nondals visuelle fusjoner ikke resulterer i noe kunstnerisk løft. Hennes verdenslandskaper fremtrer som fortynnede synserfaringer der fargebruken er tonet ned og landskapskarakteren skildret mer tegnerisk enn malerisk. Det gir en helhetlig og særegen effekt, men ingen naturgitt stemningsfylde.

I disse fjellpanoramaene har kunstneren tatt noen dristige grep som etter mitt skjønn ikke innfrir forventningen om en fornyet landskapserfaring på bildets premisser. Motivene blir for konstruerte og tenderer mot topografiske oppslag. Den nedtonede fargebruken gir det hele også en tørr og blodfattig karakter. Jeg har sans for Nondals prosjekt med vidstrakte verdenslandskaper, så også de historiske referansekildene, men synes hennes visuelle «omvandringer» preges av for mye konseptuell ettertanke.

 

Galleri Haaken:
Astrid Nondal, malerier
Varer fra 23/8 til 16/9, 2018