Tone Indrebøs bilder har alltid fascinert meg, både når det gjelder motiver og malemåte. De er en slags meditasjonsobjekter, som tiltrekker seg oppmerksomhet ved sin visuelle tilbake- holdenhet. Det høres ut som et paradoks, men går på en motivisk enkelhet og neddempet fargeskala som umiddelbart får en til å stusse og stoppe opp, og dvele ved roen i uttrykket. Som om bildene er fristeder vi kan vandre inn i og gi sinnet en stille stund når vi trenger det.
Den typen malerier er sjelden kost i det norske kunstfeltet. Når dagens kunstnere maler bilder, så er virkemidlene av det støyende slaget: skrikende farger og sleivete penselføring helt uten styring. Det er så ubegavet og uinteressante at man lurer på hvilken institusjon de har blitt klekket ut ved. Sikkert ved et eller annet norsk akademi der lærerstaben er like tidsriktig hjernevasket som de konseptuelle teoretikerne forlanger.

tone-indrebo-big_pic1573

Mot elven (2014)

Galleri Haaken, som nå er utstillingsstedet for Tone Indrebøs malerier, har i mange år og med jevne mellomrom, viste hennes malerier. For noen år tilbake holdt galleriet til i Lille Frogner alle, men befinner seg nå på Tjuvholmen, tett inntil Astrup Fearnley Museets bygning. Beliggenheten er sentral, og lokalene i Galleri Haaken egner seg for mindre mønstringer med vekten på håndplukkede og innarbeidede kunstnere.

Galleriet og Tone Indrebøs malerier passer som hånd i hanske, skjønt på denne utstillingen tror jeg at det ville det ha styrket helheten med noen flere bilder. På den annen side blir det mer tid til det enkelte verk, slik at malerienes beskjedne tiltale og indre ro kan føre en lengre dialog med betrakteren. Indrebøs motiver er hovedsakelig landskaper, der den dempede og sarte fargebruken sikter seg inn på et lysfylt billedrom. Her dreier det seg ikke om skarp belysning, men om et diskret nærvær fra en fjern lyskilde som holder liv i alle bildets farger.

ANNONSE

Det er denne dempede og beherskede lyskraften som gir landskapene atmosfære og mening, men det er kunstneren som henter frem de fargenyansene som samstemmer med lysets iboende egenskaper og forvandler det til et personlig formgitt kunstverk på skjønnhetens premisser. Jeg noterer med på denne utstillingen at kunstneren prøver å gi billedflaten et mer stofflig og nærmest muralt preg. Effekten er etter mitt skjønn ikke helt vellykket. Det oppstår en visuell uro i billedflaten, som for mitt blikk distraherer innlevelsen. Men denne mural-effekten kan selvsagt på lengre sikt også bidra til at nye muligheter kan oppstå. Vi får vente og se.

 

Galleri Haaken:
Tone Indrebø, malerier
Varer fra 24/11 – 18/12, 2016

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629