Tone Indrebøs bilder har alltid fascinert meg, både når det gjelder motiver og malemåte. De er en slags meditasjonsobjekter, som tiltrekker seg oppmerksomhet ved sin visuelle tilbake- holdenhet. Det høres ut som et paradoks, men går på en motivisk enkelhet og neddempet fargeskala som umiddelbart får en til å stusse og stoppe opp, og dvele […]
For å lese denne artikkelen nå, må du bli abonnent eller logge inn hvis du allerede er. Artikkelen blir forøvrig frigitt 12 timer etter publisering.