En naturtilstand fylt av indre uro

Astrid Nondal: Undaunted, 2024. Foto: Galleri Haaken.

Astrid Nondal er en særpreget billedkunstner. Hennes malerier som nå er utstilt i Galleri Haaken, gir både grunn til å tenke og utfordre den visuelle persepsjonen. Formuttrykket er figurativt, men tematisk utformet i to ulike motivtyper. De fleste består av enkle landskaper utført med grove strøk og urolig penselføring, noe i retning av van Goghs ekspressive naturskildringer, men med mindre fargestyrke. Den andre typen bilder peker bakover i hennes produksjon, der motivene var mer avklaret og visuelt vakre.

Utstillingen har en gåtefull tittel «Pneuma» (gresk: vindpust, åndedrettsenergi). For å forstå utstillingens tittel og tematikk, må man lese det ledsagende forordet av kunsthistorikeren Simen K. Nielsen. Hvis man orker. Teksten er så intellektuelt språkfet og begrepsfjern i forhold til maleriene og den visuelle tilegnelsen, at selve kunsterfaringen sporer av. Vanligvis har jeg ingen problemer med å lese slike skrytepresentasjoner, men her måtte jeg melde pass. Heldigvis kan man se utstillingen uten tekstbidraget. Det er bildene som skal tale.

Det er synd at Astrid Nondal har latt seg dupere av dette tåkespråket. Hun har en lang kunstnerkarriere bak seg med mange utstillinger, syv av dem i Galleri Haaken. Her har hun demonstrert en utsøkt malerisk teft og naturinnlevelse som på bildets nivå helt ubesværet blir forvandlet til poetisk skjønnhet. I denne utstillingen er det kommet inn ny malerisk dimensjon i motivene. Landskapene begynner å vibrere, som om en fremmed kraft har invadert naturen og hennes skapende blikk.

Det er vanskelig å si hva det skyldes, om det er en rent malerisk vri, eller en naturerfaring i tråd med samtidens klimaskremsler og undergangsvisjoner. Faktum er at bildene har fått en både malerisk og visuell uro, som om blikkets verden har mistet sin indre stabilitet. Uansett er hvert enkelt bilde et motiv hentet fra sansningens avstandsløse spontanitet, der kunsten formidler universets orden. Så her brenner tampen.

Om disse nye maleriene preges av en slags visuell uorden i natur og landskap, går kunstneren allikevel tettere inn i den naturgitte tematikken. Her vil pensel og palett noe annet enn bare skjønnhet. Det handler om å diagnostisere selve naturtilstanden i blikket, en dreining av kreativiteten i retning av selve sansningen. Som nevnt kan det minne om van Goghs ekspressive billedretorikk, men hos ham dreide det seg om en psykisk forstyrrelse.

I Astrid Nondals malerier er det sansningens avstandsløshet som slår sprekker. Naturtilstanden i blikket er ikke som den var. Landskapsskildringen blir deretter, et urolig og rastløst formuttrykk som leter etter en tapt orden. I enkelte skogsmotiver der en tømmerstokks kuttflate lyser mot oss som et visuelt memento mori, møter vi en sorgtung naturtilstand. Dette er en aktuell billedproblematikk, her går Nondal i kritisk dialog med troen på den sanselige skjønnheten i kunsten. Hittil har det gått bra, skjønt jeg har mer sans for hennes mer avklarede og vakre naturmotiver.