Malerisk skjønnhet og gåtefull tematikk

Terje Ythjall: Forsøk på tilpassing, 2012. Foto: Øystein Thorvaldsen

Det er noen år siden jeg sist skrev om Terje Ythjalls malerier. Nå mønstrer han igjen i Galleri Haaken med et utvalg bilder som er like utfordrende å fortolke som ved tidligere utstillinger. Ythjalls billedverden er gåtefull på så mange måter, skjønt hans fremstillingsform og maleriske presisjon er utsøkt profesjonell.

Det er motivene med sine burleske figurer og frodige handlingsforløp som lager krøll på innlevelse og tankegang. Her befinner vi oss i en visualisert virkelighet med figurer og gjøremål som ikke er av denne verden, men følger sin egen bisarre logikk.

Et gjennomgangstema i bildene er at de ulike figurene bærer masker. Noen av dem har menneskelig anatomi, andre er formgitt som dyr. Maskene går alltid igjen, i en stivnet attityde som emosjonelt skjuler ethvert indre liv.

Det er noe uhyggelig ved disse maskefigurene, som ikke er uten humor, en slags galgenhumor som signaliserer en type skjult/fortrengt tilstand. Man kan si at de uttrykker en tidsånd som ikke kan utsies i visuelt forståelige bilder. I alle fall ikke bilder som speiler vår tids estetiske kaos og kulturelle tilstand.

Ikonografisk fremstår Ythjalls surrealistiske billedverden, med sine masker og fremmedartete figurasjon, som en kunsthistorisk «mutasjon». Hans figurasjon og maskerte formverden kan minne om senmiddelalderens folkelige og teologiske billedfremstillinger, og på det vis være ikonografisk beslektet, men de er skapt ut fra en ikonologisk kontekst. Det vil si en hierarkisk idéverden der alt har sin plass, selv når klovner driver gjøn med kirke- og kongemakt.

En slik fasttømret, ikonologisk idéverden finnes ikke i vår samtid, så hva «peker» Ythjalls sobre og visuelt spissformulerte maskefigurer på?

Mulig representerer hans maskefigurasjon en intern kritikk av samtidskunsten, både formalt og innholdsmessig, men uten visuelt å forfekte et privilegert ståsted. På det punkt er han beskyttet av maskebruken, som skjuler og skjermer kunstnerens åndelige identitet i en guds- og meningsforlatt samtid.

Ja, her er det mye å gruble over hva angår den middelalderske bilderetorikken. En helt annen sak er den maleriske profesjonaliteten, som Ythjall behersker til fingerspissene. Selv om en ikke alltid forstår tematikken i bildene, er det ikke vanskelig å se og oppleve den maleriske skjønnheten.