Ludvig Karsten i tilbakeblikk

Lykten II, 1910, olje på lerret. Foto: Galleri K.

For en tid tilbake siden fikk jeg en melding fra Galleri K om ny utstilling. Det er vanlig når galleriet vil informere kunder og kontakter om hvem som nå skal stilles ut, ofte vedlagt bilder og tekster om kunstnerens verker, faglige profesjon og historiske posisjon. Da jeg fikk se hvem utstilleren var, skvatt jeg til. Det var ingen samtidskunstner, men en for lengst avdød og meget merittert norsk kunstner, nemlig Ludvig Karsten, født 1876 død 1926.

Nå er ikke denne mønstringen en salgsutstilling. De 15 maleriene, pluss to grafiske trykk og sju kulltegninger, tilhører forskjellige eiere, så mønstringen har mer karakter av et tilbakeblikk på et høyt vurdert kunstnerskap i tidligmodernistisk formspråk. Dette er altså et historisk tilbakeblikk, derfor ingen aktuell anmeldelse. Maleren Ludvig Karsten ble ofte omtalt som «malernes maler», en kunstner som fordypet seg til mesterskap i koloritt og forenklet figurasjon. Ja, i ettertidens kunstnerkretser gikk det gjetord om hans maleriske begavelse.

Da jeg begynte på Kunst- og håndverkskolen i 1963 ble navnet Ludvig Karsten nevnt med stor ærbødighet og faglig beundring. Hos ham ville vi studenter finne målestokken for koloristisk fylde og malerisk mening. Om det ikke var kunstnerisk hjernevask så fungerte de estetiske idealene som en mildere form for normativ styring. Den forsvant i alle fall fullstendig da jeg fortsatte studiene på Kunstakademiet, der en politisert formalisme i modernistisk tapning dekonstruerte alle estetiske normer.

Siden den gang har kunstutdanningen beveget seg ut i et ingenmannsland der alt er tillatt, bortsett fra en klassisk inspirert figurasjon. I et slikt perspektiv kan Ludvig Karstens maleriske følsomhet gi ny-figurative kunstnere sans for fargens fylde og rikdom selv om hans motiver ofte tenderer mot det formalt konstruerte. Det som etter mitt skjønn er Karstens mest iøynefallende kvaliteter er den koloristiske sanseligheten. Det er som om blikket sitter i fingerspissene og leder penselen mot den optimale skjønnhet.

Nå i tilbakeblikk virker Ludvig Karstens malerier fortsatt vitale og koloristisk livfulle. Det er lenge siden jeg har sett hans malerier i flertall og i en felles mønstring. Etter så mange år dukker noen erindringsbilder opp, vekket til live av virkelige verk. Det gjorde godt, selv om Karsten aldri har vært min favorittkunstner, men i nærkontakt med en så dreven kolorist føler man seg faktisk kunstnerisk forynget. Stor takk til Galleri K.