Ludvig Karsten i Munchs museum

Ludvig Karsten – Rødt hår / Rødt hår. Foto: Dag Fosse. Opphavsrett: Kode.

Utstillingen «Rastløs» i Munch-museet, med et 70-talls malerier av Ludvig Karsten (1876–1926), er en interessant mønstring. Selv om Edvard Munch var noen år eldre enn Karsten, var de i høy grad virksomme samtidig, så lenge Karsten levde. Kunstnerisk var de begge preget av en formoppløsende tidsånd. For Karsten gikk det også på identiteten løs. Han var rastløs både i sinn og kunstfaglig forankring. Malerisk ble han sittende fast i overflaten, mens Munch fant fotfeste i en problemfylt samtidsvirkelighet.

På en måte var maleren Ludvig Karsten en målbevisst modernist. Til forskjell fra Munch var han en billedkunstner som konsekvent nedtonet virkeligheten i sine motiver. For Karsten var maleriet en flate, en overflate, der farge og penselstrøk skapte sin egen selvstendige virkelighet og estetikk. Med det for øye ble han en koloristisk mester som skapte en del kunstverk med malerisk skjønnhet og høy penselfaktor. Men det hørte til sjeldenhetene. Mange av de utstilte bildene er preget av hastverk og utålmodighet. Strøkene er sleivete og koloritten overfladisk, som om han mistet gløden underveis.

Da jeg på 1960-tallet gikk på Kunst- og håndverkskolen og Kunstakademiet, ble Ludvig Karsten omtalt som den største fargemesteren i norsk kunst. Trolig hadde flere i lærerstaben hatt nærkontakt med mesteren, og de glødet for hans maleriske begavelse. Skulle vi lære noe om avansert fargebruk og dristig penselføring, måtte vi studere Ludvig Karsten. Han var maleriets frelser og forløser på den tiden. For oss studenter ga det friske impulser, men tidsånden og estetikken pekte i en annen retning.

Munchmuseets mønstring av Ludvig Karsten-malerier er imponerende i antall og variasjon. Noen av dem har jeg sett tidligere, men de fleste var usette og helt synsferske. Med min kjennskap til Karstens palett og penselmobilitet ble de «nye» bildene relativt raskt tilpasset og innføyet i min egen visuelle Karsten-samling. Det var oppkvikkende og utdypende. Spesielt fordi jeg i erindringen ble fotfulgt av lærere fra SHKS som repeterte Karstens epokeskapende malerier.

Nå i ettertid, med så stor mønstring av Ludvig Karstens malerier, virker det som om den kunstneriske kraften i disse bildene er blitt svekket. Valget av motiver virker tilfeldig, som om de i seg selv er uvesentlige for både kunstneren og tidsånden. På en måte springer ikke motivene ut av en personlig identitet med eksistensielle problemstillinger, bare tilfeldige valg i en verden uten dypere mening.

Typisk i så henseende er Karstens maleri «Golgata», malt i 1924, som i overført betydning kan tolkes i retning av et selvportrett. To år senere faller han i en trapp og omkommer. Ifølge ryktene godt hjulpet av kong Alkohol. Kunstnerisk sett var ikke Ludvig Karsten like konsistent som Edvard Munch. Det er vel egentlig det aspektet Munch-museet også sikter til når Karsten-utstillingen tituleres med det noe nedlatende uttrykket «Rastløs».

I et historisk tilbakeblikk er allikevel ikke Ludvig Karsten en uinteressant billedkunstner. Satt på spissen kan man si at han utforsket fargens iboende hemmeligheter og kvaliteter, og viste oss at maleriet kunne synliggjøre mer enn det vi sanset. Det han stadig styrte unna, var hva kunstneren selv tenkte. I en undervisningssituasjon der studentene skal lære mest mulig om kunstens virkemidler og metoder, er ikke det indre tankelivet så pedagogisk viktig. Derfor ga også Ludvig Karstens koloristiske magi oss et godt innblikk i det kunstneriske, mens våre egne, indre livsprosjekter forble uberørt.

Med tanke på Ludvig Karstens sterke maleriske engasjement og kunstneriske status lå det vel i kortene at han kunne bli skoledannende. Men det var få som fulgte etter i samme sporet. Mellomkrigstiden var heller ikke en periode med sans for genidyrkelse. Tidsånden var preget av spredte formidealer, noen var tradisjonalister og nasjonalromantiske, andre modernister av den formalfikserte sorten. At det er Munch-museet som nå trekker Ludvig Karsten frem i kunstens overlys, var uventet. Den jobben burde Nasjonalmuseet tatt seg av.