Kultur

Bjørn Ransve er en underlig skrue i norsk kunstliv. Han startet på 60-tallet som en figurativ kunstner i den klassiske tegnetradisjonen fra renessansens mestere. Grafikkutstillingen i 1972 med en serie bystelignende hoder, historiserende på sitt vis, men avgjort nyskapende i uttrykket, vakte stor oppmerksomhet. Ransve var ingen nyromantiker, slik som datidens antimodernistiske kunstnere profilerte seg. Hans figurasjon var av et helt annet slag, som ubesværet og profesjonelt imponerte både nyromantikere og modernister.

Etter hvert markerte han seg også som en egenartet maler, fortsatt figurativ, men med en motivkrets som var høyst uvanlig i norsk billedkunst. Nå ble det mye frittstående kroppsdeler og avrevne hoder, samt indre organer. Kort sagt en dekonstruksjon av det nakne, menneskelige legeme. I bakgrunnen spøkte den engelske kunstneren Francis Bacon, som på 70- og 80-tallet også inspirerte en rekke andre norske kunstnere. Men Ransves særpreg forsterkes ytterligere ved en rekke malerier av aper og harlekiner, gåtefulle motiver som både i form og malemåte bekreftet hans sentrale posisjon i norsk kunstliv.

På midten av 80-tallet skjer det en endring i Ransves billeduttrykk. Da glir det klassiserende formuttrykket over i en flate-orientert malemåte der kunstneren tematiserer indianerhoder og totempæler. En egenartet og fascinerende motivtype, men her nedtones formen og dybden slik at figurasjonen nå mister sitt handlingsrom. Kort sagt det som tidligere var Ransves styrke og særpreg som billedskaper. Denne flateaktige figurasjonen ender etter hvert opp i en nonfigurativ uttrykksform som er blottet for de tegneriske og maleriske kvalitetene vi så i hans tidligere produksjon.
Dette er en eiendommelig utvikling på individplanet, men ikke historisk, om vi betrakter modernismens bevegelse fra klassiske idealer til den tematiske tomheten i det nonfigurative formuttrykket. Nå er ikke modernismens lange vei fra figurativ fylde til intetsigende flathet så lett å forstå. I tilfellet Bjørn Ransve går utviklingen så raskt, og på tvers av samtidskunstens ambisjoner, at denne prosessen er enda mer uforståelig. Nå må det også tilføyes at Ransve i alle år har kjørt et dobbeltløp og vekslet mellom det figurative og nonfigurative, men det har ikke vært synlig i det offentlige kunstlivet.

Dette var en lang, men nødvendig introduksjon til Bjørn Ransves utstilling nå i Oslo Kunsthandel. For de som ikke kjenner til kunstnerens figurative fortid kan denne mønstringen med nonfigurativt flate-maleri virke noe utdatert for en mann oppi 70-årene. Det er også mitt inntrykk. Ikke bare fordi de fleste maleriene er fra 90-tallet, men først og fremst fordi den type maleriske og formale problemstillinger allerede ble kunstnerisk uttømt på 50- og 60-tallet. Derfor virker da heller ikke disse bildene særlig interessante. Ransve bringer ikke her inn noen utdyping av fargens egenart eller flatens variasjon og fordeling.

Etter mitt skjønn er dette en kunstnerisk blindvei, men Bjørn Ransve holder alltid kortene tett til brystet, så det ville ikke overraske meg om han ved neste mønstring demonstrerte sin tegneriske begavelse og sin maleriske sensibilitet i et mer komplekst og meningsfylt formuttrykk. Jeg er sikker på at han holder både hånden og ånden i aktivitet.

 

Oslo Kunsthandel:
Bjørn Ransve, nonfigurative malerier
Varer fra 13/10 til 5/11, 2017