Kultur

Kenneth Blom er en figurativ billedkunstner som har prøvd å fusjonere figurasjonen med modernismens abstrakte flatemaleri. Det er et interessant prosjekt, men også krevende, spesielt med henblikk på at det mimetiske (figurative) formuttrykket lett kan bli betydningssvekket når den abstrakte formalismen styrer billeddannelsen. Her må man stadig avveie hvor tyngdepunktet skal ligge, noe som ofte fører til at kunstneren havner i den visuelle spagaten.
Det har slått meg mange ganger at Kenneth Blom strever med å balansere den mimetiske intensjonen med de formalistiske krav. Så også nå i Galleri Haaken, der han har vist sine arbeider ved tidligere mønstringer. Det skyldes ikke bare at han avstår fra detaljerte beskrivelser og karakteristikker, men også at han forenkler figurer og gjenstander ut fra en flatestyrt skjematisering. Det er en overstyring som ofte ender med at motivets enhet og visuelle mening blir uklar eller overfladisk.

I motivene denne gang dominerer arkitekturen, mens menneskene synes innplassert som vilkårlige rekvisitter. Jeg har problemer med å skjønne hva opplegget går ut på, særlig fordi figurene virker så klisjeaktige og utenpåklistret, som om de bare er lagt inn for å gjøre motivet litt gåtefullt og visuelt avansert. Dette lukter av reklametenkning og moteriktig design. Den til tider «dristige» fargebruken, med sine kolorerte og dybdedrepende flater, forsterker denne effekten av et tidsriktig maleri velegnet for bonytt-interiører.

Kaster vi et blikk på maleriet «This heaven», der en løpende mann krysser en motorvei i et åpent landskap med høy himmel, så ser vi at bildet er rensket for de mest skjematiske og formalistiske grepene. Her puster billedrommet fritt, og den enkle handlingen, løpende mann, utfolder seg som et spennende visuelt element i den motiviske orden. Her henger tingene sammen og formidler en helhetlig mening, uten at den påtrengende formalismen distraherer billedvirkeligheten.

Nå trenger det ikke å være noen motsetning mellom figurasjon og abstraksjon i maleriet. Problemet er at bildets abstrakte aspekter og betydninger, innenfor modernismen, er blitt tolket i formalistisk retning. Her tenker jeg ikke på motivinnholdet, men formgivningen av figurer og deres distinkte plassering i det avgrensede billedrommet. Vi kan gjerne kalle det form og komposisjon, men da som elementer i en visuell betydningsdannelse styrt av motivets mening.

Alt dette er synlige og meningsbærende abstraksjoner, som ikke kan reduseres til innholdstomme byggestener i et formalistisk skjema. Det er de gode abstraksjoner, som kunstnere til alle tider har forstått og benyttet seg av når bildets mening skulle synligjøres i et motiv. Denne formen for abstraksjon har Kenneth Blom tydeligvis ikke fått med seg, bare den forflatede formalismens tolkning. Men i enkelte av Bloms bilder, merker jeg allikevel at kunstneren i ham åpner seg for de gode abstraksjoner, for han er en talentfull maler. Derfor burde han mer følge opp denne intuisjonen, og ikke la seg dupere av tidsriktige trender.

Galler i Haaken:
Kenneth Blom, malerier
Varer fra 20/5 til 18/6, 2017