Ingeborg_Stana_-_Shadowplay_II

Ingeborg Stanas utstilling nå i Galleri Fineart på Tjuvholmen er vel verd et besøk. Hun er landskapsmaler, en sjanger som har jobbet i motvind siden 50-tallet, da modernismen slo i gjennom for fullt her i landet. Man skulle ikke lenger etterligne virkeligheten, det var naivt og kunstnerisk useriøst, som om hele den europeiske kunsten gjennom et par tusen år var en misforståelse.

Ingeborg_Stana_-_Northern_Light_I

                                                                             Bilde: Northern Light

Nå er ikke Ingeborg Stana helt alene om å dyrke landskapsmaleriet her hjemme, men hun har sett og malt naturen på sin egen særpregede måte. Det er et atmosfærisk landskap med vekten på flyktige skymasser og ellers vidt utsyn over sjø, skog og fjerne fjell. Særpreget ligger egentlig i hennes vinklinger, som ikke følger en sentralperspektivisk struktur, men snarere endrer/fordreier billedrommet slik at uvante situasjoner oppstår.

Tross denne fordreining av billedrommet fastholder hun stort sett enheten og stemningen i motivet. For det er den atmosfæriske dimensjonen som holder de perspektiviske avvikene i tømme, spesielt ved hjelp av lyset og de flyktige, disige skyformasjonene. Det er en lysfylt og sensuell atmosfære som lar blikket dvele i det malerisk vakre og ubestemte billedrommet.

ANNONSE

ingeborg.stana.going.back.the.way.I.came

                                                                    Bilde: Going back the way I came

I disse bildene er det uten tvil en sterk romantisk impuls, et slags visuelt credo om at skjønnhet fortsatt kan skapes.
Dette er den dominerende, visuelle kraften i Stanas maleriske prosjekt. Det er en sanselig lengsel i de følsomme strøkene, de avstemte fargene og det lysfyldte billedrommet som åpner sinnet mot noe uendelig og uutgrunnelig. Men det er allikevel ingen uendelighetshigen i romantisk forstand, kunstneren har nemlig lagt inn noen mindre avvik og brudd som hemmer blikket og den mimetiske illusjonen. Jeg skjønner ikke helt poenget, annet enn at Stana her gir konsesjoner til samtidens kunstteoretiske krav om å implementere konseptuelle virkemidler i det enhetlige billedrommet.

Etter mitt skjønn virker denne strategien nokså påtatt, og dårlig begrunnet. For ethvert maleri, enten det er romantisk, realistisk eller strengt naturalistisk, så er det stappfullt av konseptuelle elementer. De malte tingene, selv om de ligner aldri så mye de virkelige, så er de primært malte. Det vil si en formgitt virkelighet, en billedvirkelighet, som uttrykker en helt annen og mer kompleks mening enn det som ligger i naturen. Denne innsikten er presist og anskuelig formidlet i Rene Magrittes maleri «Dette er ikke en pipe».

Med den maleriske begavelsen Ingeborg Stana åpenbart er i besittelse av, så burde hun nok begrense bruken av slike konseptuelle brudd. Etter det jeg kan se er de ikke begrunnet i den skjønnheten hun prøver å anskueliggjøre som bilde. For her er det mer enn nok behov for intelligens og abstrakt tenkning. Hvis hun har behov for å vise det. Så helt på tampen: pass på konturene. Er de for skarpe og vedvarende, kan de fort drepe den atmosfæriske skjørheten og skjønnheten som tydeligvis er hennes visuelle hjerteblod.

ingeborg.stana

 

Galleri Fineart:
Ingeborg Stana
Malerier, film og grafikk
Varer fra 21. april til 3. mai 2016

 

´Toppbilde: Shadowplay II

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629