Uvirkelig virkelighet i Galleri A

«A quick peek can’t hurt anyone»

Tom Erik Andersens maleriutstilling «Nothing is Real» i Galleri A er en mønstring av visuelle gåter. Hva tittelen angår, er det nærliggende å tenke på Beatles, men siden det dreier seg om en maleriutstilling, peker den nok i retning av billedkunsten, og mer bestemt på den belgiske maleren Rene Magritte. Når kunstneren Magritte først har kommet inn i synsfeltet, skjønner vi også hva slags type billedkunst det dreier seg om, nemlig surrealisme.

Nå finnes det mange varianter av surrealistisk billedkunst. Både Magritte og Andersen er figurative malere som legger vekt på presis formgiving og motivisk klarhet, skjønt bildets innhold ikke alltid følger sanseerfaringens visuelle prinsipper. For begge gjelder det en surreal virkelighet på maleriets premisser. Alle motivene skildres som visuelt troverdige, men alltid med et sanselig og logisk brudd som skaper en uvirkelig billedverden.

Når Tom Erik Andersens utstilling har tittelen «Nothing is Real», følger han opp denne tematiske tradisjonen fra Magritte om virkelighetens uvirkelighet. Her dreier det seg ikke om å skape uvirkelige malerier, men om å klekke ut gåtefulle motiver. Det er altså ikke bildene som er uvirkelige, men de motiviske bruddene med den sanselige logikken. I Andersens malerier blir denne visuelle dobbeltheten forsterket gjennom en sylskarp formsikkerhet og delikat fargepresisjon.

Selv om motivene her beveger seg inn i en uvirkelig virkelighet, er de maleriske penselgrepene bundet til tingenes/objektenes sanselige realitet. På det punkt er Andersen en perfeksjonist. Det er faktisk en visuell fryd når blikket omfavner og beføler tingenes form og farge, men som alltid ender i konseptuelle brudd. For alle disse persepsjonslogiske brudd er mer tenkte enn sansede. Derfor er det også tenkningen som påstår at «Nothing is Real», ut fra et credo som også hevder at bildene gjør det.

For kunstnerens malerier er uansett virkelige. De males, stilles ut og selges, ikke fordi de er uvirkelige, men fordi det malte motivet viser oss en konstruert sanseerfaring. På det punkt er Tom Erik Andersens malerier interessante, og de er visuelt vakre. Det er en figurativ maleri- tradisjon som er uvanlig i samtidskunsten. Til tross for at han veksler mellom det virkelige og uvirkelige i sine malerier er ikke bildene uforståelige. De er heller ikke gåtefulle, selv om sanseinntrykket sier noe annet. Poenget er at vi gleder oss ved den maleriske skjønnheten.