Sakset/Fra hofta

I den norske samtidskunsten har skjønnheten forduftet. Det er klart at det finnes kunstnere i samtiden som prøver å formidle noe vakkert, men de hører ikke til de toneangivende. De som kritikere og kuratorer markedsfører som mest dagsaktuelle. Begrepet «samtidskunst» brukes derfor av de kunstsakkyndige om kunstnere som er toneangivende og tidsriktige. Denne innsnevringen av samtiden til bare å omfatte et snevert utvalg kunstnere med det heslige som forbilde, handler ikke bare om historieforfalskning, men i større grad om å diskreditere det skjønne i kunsten.

Heldigvis er det fortsatt kunstnere i vår samtid som streber etter å synliggjøre skjønnheten, enten i det menneskelige legeme, eller i våre naturgitte omgivelser. I denne lite tidsriktige bestrebelsen har maleren Jan Harr da heller ikke jaktet på det dagsaktuelle, men den tidløse skjønnheten i det norske landskapet, eller mer presist i det nord-norske landskapet. I likhet med sin bror Karl Erik Harr, har Jan Harr tatt naturen på alvor. Og da handler det ikke om fornyelse og overskridelse, krav som har herjet kunstnerne i over hundre år, men om fordypelse.

I Galleri Arctandria, noen uker fremover, kan vi få et berikende innblikk i Jan Harrs vakre og gjennomarbeidede malerier. Motivene er av nord-norsk opprinnelse og kunstnerens blikk har søkt etter landskapets iboende skjønnhet. I denne jakten på det tidløse demonstrerer kunstneren et profesjonelt håndlag og en malerisk sensibilitet for nyansene i landskapets egenart. Her dreier det seg ikke bare om å observere fargespillet og landskapets særegne formasjoner, men om en fusjon av alle formale elementer til en visuell helhet under skjønnhetens synsvinkel.

Her har nok Jan Harr hatt sine historiske forbilder. Han står åpenbart i den norske romantiske tradisjonen, med nasjonalromantikkens I. C. Dahl og ny-romantikkens Harald Solberg som vitale inspirasjonskilder. Det ser vi ikke bare i motivvalg, men også i vektleggingen av ulike stemninger.

Harr.Jan.Storkenebb om kvelden

Jan Harr: Storkenebb (Foto: Paul Grøtvedt)

I enkelte av de store panoramabildene med snekledte fjell i det fjerne og blomstrende vegetasjon i forgrunnen går Harr, likhet med Dahl, mer saklig og nøkternt til verks. Men når Harr tematiserer natt og månelys eksponerer han mer av det emosjonelle, slik vi finner det i Harald Solbergs ny-romantiske stemningsmaleri.

I mange tiår nå har Jan Harr forvaltet og utdypet denne maleriske tradisjonen til en finstemt uttrykksform. Utdypingen går ikke bare på de maleriske finesser, men i større grad på å vise at sansningen er mulighetsbetingelsen for å erfare naturens egenart i vårt eget sinn. Det er det maleriet handler om. Når skjønnheten kommer til syne i maleriet, så forteller det også at det skjønne er en realitet i menneskets indre.

Det er klart at den typen kunst ikke er stueren blant kritikere og kuratorer. Jan Harr og mange av hans likesinnede malerkolleger er derfor skjøvet helt ut av samtidskunsten. De får stadig høre at de lever i en annen tid og i en annen virkelighet. Samtidskunsten derimot er alltid oppdatert og dokumenterer konsekvent vår verdens virkelighet gjennom avfall og heslighet. Som om dette snevre utvalg er hele vår virkelighet, og at dette utvalg samtidig også skulle være representativt for det mangfold av uttrykksformer som er vitalt til stede i norsk kunstliv.

Men fortsatt finnes det heldigvis noen få gallerier og utstillingsteder som har tiltro til skjønnheten. Galleri Arctandria i Frognerveien har en klar profil på det punkt. Stadig presenteres det kunstnere for hvem naturen og landskapet er en viktig inspirasjonskilde, samtidig som de jakter på skjønnheten og det tidløse.