Kultur

Nevner man navnet Harald Sohlberg vil de fleste tenke på hans maleri «Vinternatt i Rondane». Det er et paradeverk av urnorsk naturfølelse og kunstnerisk sensibilitet, som riktignok er tematisk høyst forskjellige fra «Brudeferden i Hardanger», men allikevel prøver å uttrykke en felles holdning til det vi har av nasjonale verdier. Både «Vinternatt i Rondane» og en lang rekke andre verker av Harald Sohlberg (1869-1935) er nå utstilt i Nasjonalmuseet (Nasjonalgalleriet). Mønstringen ledsages av en fyldig og informativ katalog.

Her har museet gjort en imponerende innsats for å synliggjøre en av våre mest særpregede billedkunstnere. Av ulike grunner har ikke Sohlberg vært helt stueren blant kunstnere og kunsthistorikere. De sistnevnte har grublet mye over hvor kunstneren stilistisk hører hjemme, er han nyromantiker, symbolist, eller noe helt annet. Det er da heller ikke lett å plassere ham i noen bestemt bås. I årenes løp tok Sohlberg opp i seg mange impulser, samtidig som han hele tiden lette etter sin egen kunstneriske egenart og identitet.

Selv om han var en dyktig tegner og en presis observatør, ble ikke realismens eksakte skildringer av mennesker og natur noe som passet for hans pensel. Sohlberg var på jakt etter noe mer estetisk meningsfullt, en kunstnerisk virkelighet der maleriet objektiverte en ontologisk realitet. For å si det på en mindre filosofisk måte, så strebet Sohlberg etter å synliggjøre en malerisk virkelighet der det ikke fantes noe skille mellom subjekt og objekt. Betrakter vi bilder som «Vinternatt i Rondane», «Natteglød» og «En blomstereng nordpå» glir vi umerkelig inn i en malerisk sanseerfaring som fastholder billedkunstens visuelle essens: at kunstbildet er det filosofen Hegel kalte objektivert ånd.

Det sier seg selv at mange bilder av Sohlberg ikke kommer opp til det nivået. Han prøver og feiler, men som den profesjonelle kunstner han er, finner han alltid noen akseptable løsninger. Fra 1890 til 1910 er den kunstneriske tidsånden også ganske uensartet. Det svirrer av tendenser og impulser som påvirker mange av datidens kunstnere. Symbolismen er i vinden, så også det rene stemningsmaleriet, «blåmaleriet» som det ble kalt. Vi ser også innslag av jugend-elementer og japanske stiliseringer, stiltrekk som også Solberg benytter i sine bilder.

Det som er så spesielt med Sohlbergs maleri «Vinternatt i Rondane», er at bildet sammenfatter to uttrykksdimensjoner, en konkret sanseerfaring og et symbolsk meningsinnhold. I den katolske teologien kaller man slike objekter for «realsymbol», i den forstand at de samtidig uttrykker både opphøyet nærvær og symbolsk mening. I flere av Sohlbergs malerier uttrykkes nettopp denne dobbeltheten av naturnærhet og symbolsk mening, som i estetisk forstand gir bildet en særstatus blant menneskeskapte kunstobjekter.

Men det er en risikabel kunstnerisk strategi. Den høystemte naturlengselen kan fort ende opp med sentimentale landskapsskildringer. Enkelte av Sohlbergs malerier tangerer da også det glorete og søtladne, som i sjangermotiver av elg i solnedgang, der den overopphetede fargebruken er smakløs og billig. Slik sett er det stor spennvidde i Harald Sohlbergs kunstneriske produksjon, men på sitt beste er han en original og finstemt maler, som med stor stedighet og innlevelse synliggjør den optimale enhet mellom menneske og natur.

Den store utstillingen i Nasjonalmuseet dokumenterer og belyser Harald Sohlbergs kunst fra mange vinkler. Utstillingsmateriale er omfattende og innbyr til grundig gransking av en særegen kunstners kamp med sine motiver. For den som vil vite mer om kunstnerens liv og virke, er den tekst- og billedrike katalogen å anbefale. Men egentlig er det bildene man bør bruke mest tid på. En så omfattende mønstring av Sohlbergs kunst gir oss en sjelden anledning til å møte et norsk, nasjonalt landskapsmaleri tuftet på intuitiv metafysikk.

At Nasjonalmuseet i disse dager, med heftige diskusjoner i mediene om den norske kulturarven, trekker frem fra fortiden en norsk maler og naturmystiker, er tankevekkende. Harald Sohlberg var jo en viktig aktør i det nasjonale prosjekt, skjønt noe på sidelinjen, men hans kunstneriske engasjement i landets naturgitte og delvis bebygde livsmiljø, peker i samme retning. Uansett museets hensikter, så vil utstillingen bety mye for det aktuelle publikums identitetssøkende behov.

Nasjonalmuseet:
«Harald Sohlberg – uendelige landskap»
Varer fra 28/9 til 13/1, 2018-2019