Betrakter vi samtidskunsten i tilbakeblikk, la oss si 50 år tilbake, så ser vi en markant forskjell mellom datidens og nåtidens kunstnerkarrierer. På 70-tallet var kunstnerne fortsatt opptatt av å finne sin egenart og skape et personlig formuttrykk. Man var enten maler, billedhugger, tekstilkunstner eller grafiker. Det gjaldt å perfeksjonere sitt formspråk og bli profesjonell på sitt estetiske fagområde og dermed lage kunst med topp kvalitet, noe kunstnere har gjort gjennom mange hundre år.

Da verkbegrepet gikk i oppløsning på 80-tallet forsvant også kunstgjenstanden og dens iboende kvaliteter. De konseptuelle vinklingene kunne ikke lenger avgjøre om et verk hadde kunstneriske kvaliteter, i det hele tatt hevde at det fantes god og dårlig kunst. Det resulterte ikke bare i at kunstvurderingen ble utelatt, man kan jo ikke se om konseptene har kvaliteter, men også at grensene mellom de ulike kunstformene ble utvisket. I praksis innebar det at de enkelte kunstnerne prøvde ut alle mulige og umulige blandingsformer for uttrykk. Ingen av dem ville settes i bås, eller få begrenset sin kreativitet.

Den amerikanske kunstnere Nicole Eisenman er en frontfigur i denne grenseløse kreativiteten. Selvsagt hører hun hjemme i toppsjiktet av internasjonalt berømte kunstnere som er politisk og estetisk korrekt på alle områder. For tiden viser hun en stor utstilling i Astrup Fearnley Museet der man kan beskue hennes kunstneriske mangfold. Utvalget av verker består hovedsakelig av malerier og skulpturer/installasjoner. Maleriene er gjennomgående figurative, men både tematisk og stilistisk uten noen enhetlig formgivning.

Innenfor hvert bilde opererer Eisenman med ulike maleriske strategier. Noe henter hun fra klassisk figurasjon andre er inspirert av ekspresjonisme og fransk impresjonisme, og ellers allegoriske elementer som har sitt utspring i en eller annen diffus samtidsproblematikk. Slik sett er bildene vanskelig å tolke, de er sammensatte av forskjellige og ofte sprikende betydningselementer som etter mitt skjønn ikke gir noen helhetlig mening, eller forteller hva slags kunstner hun er. Hun vil ikke plasseres i noe «art jail», sier hun.

En slik ubegrenset kreativitet på verkets nivå er litt av et paradoks. Kunstneren jobber med gjenstander, men bearbeider objektet ut fra vilkårlige impulser på ideplanet hvilket skaper et tilfeldig formuttrykk og en sprikende mening i materialiteten. Nicole Eisenman er meget produktiv i så henseende. Hun kobler sammen tilfeldige betydningselementer og objektfragmenter helt ubesværet og presenterer dem som åpne verker, uten at de er gitt noen spesifikk kunstnerisk helhetskarakter.

Man kan si at mye av samtidskunsten er preget av angsten for det Nicole Eisenman kaller «art jail». Kunstnerne vil ikke settes i bås, de vil utfolde seg fritt og ubundet av en formgivende verkforståelse. Konsekvensen av en slik vilkårlig og konseptuell strategi blir produkter som hverken kan vurderes kunstnerisk eller rangeres etter kunstneriske kriterier. Allikevel fungerer kunstfeltet og -markedet som normalt, til tross for at det normative vurderingsgrunnlaget er oppløst.

Kunstnerisk sett er situasjonen helt absurd. Ekspertene vurderer og rangerer som om ingen ting har skjedd. Nå er også de fristilt i forhold til krav om dokumentasjon av kunstneriske kvaliteter i det utstilte objektet. Angsten for «art jail» har skapt en fortolkningsteoretisk strategi som unnviker enhver kunstforankret empiri. Derfor produserer også kritikere og kuratorer bare tåkeprat. Publikum aner ikke om Nicole Eisenman, eller en hvilken som helst annen samtidskunstner, lager stor kunst. På den annen side kan de få noe å tenke over, men det hadde jo vært kjekt om utstillingen også ga dem et innblikk i kunstens skjønnhet.

«Three Walkers»

«Perpetual Motion Machine»

«Morning Studio»

«Long Distance»

«The Fag End II»

Astrup Fearnley Museet
Nicole Eisenman: malerier og skulpturer
Varer fra 28/5 til 29/8/2021