Kultur

For den som ikke har fått innblikk i den amerikanske kunstneren Jeff Koons uvanlige verker, har Astrup Fearnley Museet nå gitt oss en ny mulighet. De utstilte verkene hører til museets egen samling og inngår i en jubileumsfeiring, hele 25 år i tralten, der det jevnlig vises andre kunstnere fra samlingen. Sammen med engelskmannen Damien Hirst hører nok Jeff Koons til de høyest prisede kunstnerne i stallen til AFM. Og så lenge den internasjonale kunst- handelen går på skinner, stiger de i økonomisk verdi.

Kunstneren Jeff Koons er en vanskelig nøtt å knekke, vi vet ikke engang om det er en nøtt, eller noe helt annet. Men slik er det nå i dagens kunstverden, de dyreste og mest omtalte kunstnerne befinner seg på et nivå som er utilgjengelig for legfolk med normal dømmekraft. Det er bare de mest skriftkloke, skjønt ikke kunstforstandige, som kan utlegge dypsindighetene til en Hirst eller en Koons. Jeg har prøvd å lese katalogforordet til dagens Koons-utstilling, skrevet av museets direktør Gunnar B. Kvaran, men det er en språklig jungel av tåkeprat og faglige klisjeer som er ugjennomtrengelig.

Triple Hulk

Når først ordet klisjeer er nevnt, så kan det angi et nyttig perspektiv på Jeff Koons produksjon og type objekter. Mange av verkene har popkunstpreg, glorete hverdagsobjekter i plastikkmateriale, som er blåst opp i størrelse og dandert med ukonvensjonelle ingredienser. Man kan si at det er en revitalisering av amerikansk popkunst fra 50- og 60-tallet, men nå på et mer elevert, reflektert nivå. I teorien betyr det en konseptuell, idemessig vinkling som pretenderer en større kulturell innsikt enn 60-tallets flate, folkelige banalisering.

Sett i et utviklingsperspektiv kommer man heller ikke utenom Andy Warhols Brillo-bokser og Marcel Duchamps readymades, de to mest oppskrytte kirkefedrene i den moderne kunst- metafysikken. Men Jeff Koons verker er selvsagt langt mer komplekse og avanserte enn sine forgangne forbilder, skjønt en rekke malerier av nyere dato tyder på et mer folkelig forfall, nemlig serien med pornobilder. Her agerer kunstneren som hovedperson, sammen med sin velbrukte kone, den ungarsk/italienske pornoskuespilleren Illona Staller, også kalt Cicciolina. I 1987 ble hun valgt inn det italienske parlamentet, først som representant for Partito Radicale, senere for Partito dell’Amore.

Pornomaleriene er rene kopier av en serie fotografier med parets kroppslige aktiviteter, og er montert i museet bak et forheng, for å skåne følsomme sjeler. Maleriene er visstnok utført av assistenter, mens ide-konseptet er kunstnerens eget. Her må vi forstå at konseptet ikke er pornografisk, så kunstneren har beholdt sin moralske anstendighet intakt. På den annen side selger jo bildene som hakka møkk, til skyhøye priser, både ved første salg og på auksjonsnivå. Men er det konseptet som selger eller er det de pornografiske motivene?

Selvsagt et impertinent spørsmål når det handles med avansert og høyverdig kunst, og spesielt når det dreier seg om innkjøp til prestisjefylte kunstmuseer. Siden samtidskunsten per definisjon er konseptuell, skjønner vi naturligvis også at lysten ikke sitter mellom beina, men i hodet. Dermed får Koons malerier en helt annen status, de er ikke lenger pornografiske, men løftet opp på et intellektuelt nivå og der tematisk foredlet.

Denne i egentlig forstand småborgerlige erotikken og visuelle retorikken hos Jeff Koons burde få testet sitt kunstnerisk potensiale på andre og mer utfordrende temaer. Rent konseptuelt kunne vi tenke oss at han malte profeten Muhammed i kjønnslig omgang med smågutter. Et krenkende motiv selvsagt, men ikke på det konseptuelle plan. Den kunstneriske gehalt befinner seg jo i hodet og er dermed unndratt moralske og juridiske vurderinger.

Jeg noterte meg i fjor at Jeff Koons ønsket å donere et av sine verker til den franske hovedstaden, som et minnemonument over terroristangrepet i 2015. Verket besto av en 8 meter høy arm som holdt en bukett glorete plastikktulipaner i hånden. Den engasjerte og gavmilde kunstneren donerte ikke bort selve skulpturen, bare ideen. Kostnadene med å lage og reise skulpturen måtte pariserne selv dekke, for her var ideen det viktigste og mest verdifulle.

Uansett konseptets høye verdi, var ikke den forespeilede skulpturen noe å takke ja til. Den var smakløs og respektløs i all sin banalitet.

Nå er det etter min oppfatning ikke så lett å skille mellom et estetisk objekt og dets konsept, men jeg er mottagelig for korreksjon. Jeff Koons hadde en gylden anledning i fjor. Han kunne ha donert et pornomaleri med profeten og småpjokkene i konseptuell kopulasjon, med underteksten «Je suis Charlie Hebdo». Det hadde vært et verdig håndslag til de drepte og den franske hovedstaden.

Det er ikke til å unngå å tenke i slike bisarre baner når en vandrer i Jeff Koons visuelle og konseptuelle objekt-verden. Den teoretiske overbygningen forvandler alt til simulacrum, til en simulert virkelighet der det ikke eksisterer autentisk nærvær. Alt er løgn og forbannet dikt, bortsett fra utvekslingen av klingende mynt. Kunsten er blitt den store skjøge som forfører alle og forfalsker alt. Og kunstnerne lever fett på forfallet.

 

Astrup Fearnley Museet:
Verker av Jeff Koons
Varer fra 28.09.18 til 20.01.19