Tine Adler: «Let your flex be your anchor». Foto: Vegard Kleven. Opphavsrett: NBK

Etter at mangfoldskriteriet har fått gjennomslag i alle kunst- og kultur­institusjoner, har kravet til kunstnerisk kvalitet forsvunnet fra vurderings­prosessen. Her hadde man ventet at kunstner­organisasjonene hadde protestert, ikke bare fordi mangfolds­kravet er et politisk overgrep, men også fordi det opphever den kunstneriske kvalitets­vurderingen. På en måte var det ikke annet å vente, kunstnerne har selv gått i bresjen for å godkjenne alt mulig som kunst. I år er det blitt amatørenes varmestue, med debutanter som er helt uskolerte.

Utvalget av verker på årets Høst­utstilling gir en solid dokumentasjon på denne traurige kvalitets­forvirringen. Det finnes en del profesjonelle arbeider, spesielt figurative, som utmerker seg ved sin kvalitet. Her kan nevnes William Heimdals maleri «David med Goliats hode» og Sverre Mallings store kulltegning «Orvar-Odd». En annen type figurativt maleri er Lena Trydals bilde «The Tea Party». Her har kunstneren plassert fire av verdens mektigste menn i en sommerlig og fredelig idyll.

William Heimdal: «David med Goliats hode». Foto: Vegard Kleven. Opphavsrett: NBK

Lena Trydal: «The Tea Party». Foto: Vegard Kleven. Opphavsrett: NBK

Lena Trydal har «knipset» øyeblikket med humor og historiske referanser. Motivet er en parafrase over Manets berømte maleri «Frokosten i det grønne», mens tittelen, «The Tea Party», refererer til Boston-opprøret i 1773. Politisk sett er nok tittelen mer humoristisk enn treffende for det maktfulle mannemøtet, men maleriet er et fiffig statement i friske og solfylte farger. Erik Hovlands maleri «Uten tittel (Far, ståande)» har derimot tonet ned fargebruken til det minimale. Det er et portrett av faren i helfigur som er formgitt i nyanser mellom sort og hvitt. Man kan kalle det «hverdags­portrett», der hensikten dreier seg om å skildre en farsfigur og en nær relasjon med omsorgsfull pensel.

Erik Hovland: «Utan tittel. (Far ståande)». Foto: Vegard Kleven. Opphavsrett: NBK

En slik nærkontakt med motiv og virkemidler er ikke vanlig blant dagens kunstnere. De fleste av dem er amatører, selv om de er akademisk skolerte. Dessuten er de tradisjons­løse og strever med å skape på selvets grunn. Det er som om samtids­kunsten befinner seg i et enormt synkehull og de mest ambisiøse krabber opp når Høst­utstillingen nærmer seg. Klart det dukker opp mange kuriøse objekter når høstens kunstneriske grøde skal mønstres i stort omfang. Selv om de ikke er så kunstnerisk interessante, kan de ha slående poenger i en eller annen retning.

Inne i den lille skulpturen «Me in a nutshell» har kunstneren Vincent Langaard laget et finurlig «selvportrett». Han har delt en valnøtt i to, fjernet innholdet og utstyrt delene med et hengsel slik at nøtten kan åpnes og lukkes. Inni har han montert et lite speil slik at du ser deg selv når nøtten åpnes. En så spissfindig tolkning av Narcissus-myten har jeg aldri sett maken til, og med så enkle midler og materialer. Den som åpner nøtten ser seg selv i et nøtteskall. Herlig.

Vincent Langaard: «Me in a nutshell». Foto: Vegard Kleven. Opphavsrett: NBK

Selv om verket er (k)nøttlite og enkelt i konstruksjon, har kunstneren skapt en fortettet meningsdimensjon som har visuell og symbolsk verdi. Det er trolig den minste skulpturen på Høst­utstillingen, men den uttrykker allikevel ingen kunstnerisk form og sanselighet. Det hjemme­snekrede «Observatoriet» til Øystein Pålsønn Lønvik, med en høyde på over fire og en halv meter og montert på tre tykke tømmer­stokker, er trolig den mest iøyne­fallende skulpturen på utstillingen.

Øystein Pålsønn Løvik: «Observatoriet». Foto: Vegard Kleven. Opphavsrett: NBK

Her har det vært mye arbeid og tunge løft, ikke minst å få veggene laftet og taket tekket med metallplater. Bortsett fra alle kraft­takene og det krevende håndverket, som er imponerende på sitt vis, skjønner jeg ikke den kunstneriske ideen. Hva skal man observere i denne hytta? Den er sikkert ukomfortabel og med begrenset sikt, og egner seg vel ikke akkurat i et bygdemiljø, selv om bygges­kikken er patent. Her må det ligge noe konseptuelt, en slags tanketom ide som bare jury­medlemmene kan fatte og vurdere.

Det har slått meg at alt dette bastante trevirket kan ha noe med strømkrisen å gjøre, for her er det mye fyrings­materiale. Kunstneren Erlend Rødsten har gått rett inn i materien med sin skulptur «Vedovn», som er en CNC-frest replika av støpejerns­ovnen Husqvarna Mikado 80 Ask. Det er en vakker vedovn og avgjort noe å glede seg over, selv om den ikke varmer i det lange løp. Kunstneren har løst det problemet. Han har signert og nummerert 300 bjørke­kubber som selges for 600 kroner per stykk. Det er dyr fyringsved, men rimelig til å være et kunstverk. For øvrig selges verket «Vedovn» for 60.000 kroner.

Erlend Rødsted: Uten tittel. Foto: Vegard Kleven. Opphavsrett: NBK

Høstutstillingen har altså en rekke severdige og interesse­vekkende verker, men det meste hører hjemme i et avfalls­deponi. Forskjellen på det som er gode kunstverk og rene amatør­gjenstander, er tydeligere enn noen gang. De dyktige blir stadig mer profesjonelle og kunstnerisk interessante, mens de talentløse, som det stadig blir flere av, stopper opp og stivner til i stats­finansierte klisjeer.

Høstutstillingen 2022
Kunstnernes Hus
Varer fra 10. september til 16. oktober

 

 

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.