Kultur

Anna Ihle, «Grinding»

Det har gått noen år siden Høstutstillingen ble åpnet med kongelig nærvær. Den gang var det stor interesse og mange publikummere ved åpningen. Nå er det stor ståhei for nesten ingen ting. Høstutstillingen, eller Statens Kunstutstilling som den heter, har mistet mye av sin prestisje og appell hos byens kunstinteresserte innbyggere. Når en eller to fra kongehuset kastet glans over åpningen ble det mer høytid og oppmerksomhet. I år er det kulturminister Abid Raja som skal ha gitt åpningen litt politisk glamour slik det sømmer seg ved en statlig finansiert kunstmønstring.

Kulturministerens vandring rundt i lokalene har sikkert gitt ham noe å le av, Abid Raja er kjent for sitt gode humør, men han vil også finne arbeider til å gremme seg over. Høstutstillingen har i mange år vært sammensatt og sprikende, med liten vekt på kvalitet og profesjonalitet. Hensikten har vært å speile bredden i dagens norske kunst, men det forutsetter jo at de profesjonelle kunstnerne deltar og ikke som nå at juryen må grave i haugen av innsendte arbeider som i hovedtrekk er ujevne og amatørpregede. Du trenger nemlig ikke å ha utdannelse i kunstneriske fag eller være hobbymaler etc., alle kan sende inn arbeider til vurdering.

Det forhindrer ikke at årets Høstutstilling har noen godbiter å by på blant de 134 utstilte verkene fordelt på 94 kunstnere. I høyre overlyssal ble jeg faktisk overrasket, tenk her var det ikke bare konseptuelt skrot på gulvet, men også en rekke malerier og andre bilder av interesse. Et av de mest iøynefallende er et stort portrettfotografi av Willibald Storn. Han var en av 70-tallets mest radikale rabulister med en politisk aktivisme og billedretorikk av høy temperatur.

Etter hvert ble det mindre politikk i bildene til Storn og hans meningsfeller. På 80-tallet kom nemlig postmodernismen og andre kunstidealer, og marxist-leninistene havnet i en kunsthistorisk fotnote. Willibald Storn, født i 1936, er nå en gammel mann, men tydeligvis oppdatert på dagens krenkelseshysteri. Han har kalt portrettet «Jeg skammer meg» og prøver tydeligvis å fronte seg selv som en ideologisk avkledd og naken protestfigur.

Denne selvsentrerte sjangeren er det ikke så mye av på årets Høstutstilling. Selv om det er mer figurativ kunst enn på lenge, har ikke mønstringen noen påfallende tendenser. Det er riktignok mange objekter/strategier av typen samtidskunst som både i form og innhold ikke refererer til noe som helst. Den er tidstom. Hva skal man si om blåmalte gipsformer av Anna Ihle, en bunke grønne veggfliser i akryl av Hennie Ann Isdal, eller en taustige fra tak til gulv med kjevler som trinn av Cathrine Constanse Gjelsnes? Sistnevnte er kanskje en himmelstige for undertrykte husmødre.

De mange bildene på utstillingen har derimot mye mer å by på. Maleriet «Disintegration Blå» av Øystein Tømmerås er en stor monumental komposisjon i nonfigurativ tapning. Det er en fargerik flatekomposisjon der kjente former blir stokket om til en desintegrert helhet med høy visuell intensitet. Det er drevent gjort, men jeg savner en variant av integrert blå.

Øystein Tømmerås, «Disintegration Blå (noisy-le-grand-mix)»

Nærmest i en helt motsatt posisjonen befinner bildet «Over i gamlehusa» seg. Det er malt av Eirik Moldestad Halvorsen og utført i en utsøkt realistisk stil. Kunstneren skildrer her et interiørmiljø, hovedsakelig en stue med møbler, bilder og pyntegjenstander. I stueveggen står det en åpen dør mot et rom innfor, noe som skaper en dybdedimensjon og et større meningsrom. Det hele er modulert i en sober koloritt og lysfordeling der stillheten og ettertanken fyller stuemiljøet. Maleriet er enestående i sin profesjonalitet og beherskede stemningsfylde. Et sjeldent verk å se på Høstutstillingen.

Eirik Moldestad Halvorsen, «Over i gamlehusa»

En noe mer finurlig billedkunstner er Elin Brissman. Også hun maler figurativt, men velger helt andre motiver med seriell karakter. På denne utstillingen viser hun det samme utsnittet av en murstensvegg med et malt vindusmotiv. Et rett-på-perspektiv er gjennomgående, men vinduene med og uten speilinger er malt i detalj. På en måte er det bare vinduet som utgjør motivet, men mursteinene er modulert med fuger og stofflighet slik at de skaper et naturlig vegg-miljø omkring vinduene. Verket består altså både av modellert vegg og malt vindu. Kunstneren har gjort et uvanlig grep som både er tiltalende og tankevekkende.

Elin Brissman, Uten tittel

På denne Høstutstillingen er det ikke så mange estetiske oppmuntringer, men når man vandrer i et kunstnerisk ørkenlandskap så frisker det opp med noen visuelle og vakre oaser. Siden det er tørketid ellers i kunstverdenen kan man jo stikke innom Kunstnernes Hus, her er det faktisk noen innslag å glede seg over.

Sara Skogøy, «My Dad went to Syden and all I got was this lousy bead-top»

Marit Aanestad, «White cubes from Carrara»

Vibeke Slyngstad, «Shuafat VII»

Øyvind Osjord Åstein, «Hestehode»

John Raustein, «Dagene løsner fra beinet»

Ellen Grieg, «REV rød»

Kunstnernes Hus:
Statens 133 Kunstutstilling
Varer fra 19/9 til1/10, 2020

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!