Kultur

Bildet: Adrian Bugge Tappet skogstjern (2017)

Tradisjonen tro åpner Statens kunstutstilling, Høstutstillingen, i september måned. I år kolliderte åpningsdagen med starten på sykkel-VM i Bergen, et evenement som satte vestlandshovedstaden i festrus med tilreisende fra inn- og utland. Selv om det var rød løper foran Kunstnernes Hus så vi ingenting til kronprinsparet eller kulturministeren. De var i Bergen for å kaste glans over verdens raskeste syklister. I stedet hadde arrangørene tauet inn Knut Olav Åmås fra Fritt Ord til å åpne årets Høstutstilling, en ordets mann altså, som ikke akkurat er kjent for sin dømmekraft på kunstens område.

Det tynnes altså i rekkene av kongelige og ministre med interesse for samtidskunst, så da har institusjonen måtte gå lavere ned på rangstigen. Høstutstillingen er jo heller ikke lenger noe trekkplaster for kunstinteresserte folk. For dem som forventer noe sjokkerende og nyskapende er det da også lite matnyttig. Årets mønstring, med noen få unntak, er mainstream-protester som ingen vil la seg forskrekke av. Vi har sett det før, dette har utgått på dato, og vi leter forgjeves etter noe provoserende og «chock of the new».

Den yngre generasjon kunstnere prøver fortvilet å revitalisere fordums provokasjoner, men avantgarden er jo død, så også fremskrittet. Da ligger det i situasjonens natur at man ikke lenger kan jakte på det nye og overskridende, heller ikke bli tilbakeskuende. Hva i alle dager skal de stakkars kunstnerne gjøre når de hverken kan jakte på det nyskapende eller gnage på fortidens utbrukte provokasjoner. Da gjenstår det bare en retning, nemlig innover, og utforske det mentale rommet. Kort sagt skape på selvets subjektive grunn.

Det som slår meg på denne mønstringen av norsk samtidskunst, er nettopp den subjektivistiske vinklingen, dermed også mangelen på samfunnsrelatert allmengjøring i det konkrete uttrykk. Vi ser det i tematikken og fokuseringen på det kreative subjekt. Opplagte eksempler er frottage-arbeidene til Kjersti Sletteland som har tatt avtrykk av og tegnerisk behandlet en smilende tanngard. Ikke mye provokasjon her nei, bare en selvsentrert interesse for det egne jeg’et.
I samme selvsentrerte retning beveger tegningene til Pierre Lionel Matte seg. Her har kunstneren laget noen tegninger av sine egne hender, ikke for å vise hvordan hans hender ser ut, men for å markere de kiromantiske linjene. Kiromanti handler om kunsten å spå i hender, en yndet geskjeft for folk som har behov for trygg fremtidsorientering. I en tid hvor utopiene har gått fløyten og fortidsangsten plager venstresiden, kan det kanskje finnes utveier i håndens genetiske strukturer?

En helt annen variant av selvsentrert egokjør er Tommy Olssons performance/sosiale skulptur «The Art Critic is Present». Tommy Olsson er kunstkritiker i Klassekampen og er i aller høyeste grad perfekt i dette perspektivet. Da undertegnede så utstillingen var ikke kritikeren tilstede, han hadde trolig et privat presserende ærend. Olssons verk er egentlig en ren kopi av performance-kunstneren Marina Abramovics verk «The Artist is Present», som for et par år siden ble vist i MOMA.

I begge tilfeller består verket av et bord med to stoler, på den ene sitter kunstneren/kritikeren, på den andre kan hvem som helst av publikum sette seg. Abramovic snakker ikke med publikum, men det gjør derimot Tommy Olsson. Bortsett fra et snevert segment av kunstfeltet er det ingen som kjenner Tommy Olsson. Derfor må han naturligvis snakke, i motsetning til forbildet, og slik vise at hans ego er noe å legge merke til. Etter mitt skjønn en nokså ynkelig selvpresentasjon, men hva tyr man ikke til når det kunstneriske aldri har gitt seg til kjenne.

Akkurat den tilstanden, at det kunstneriske er mangelvare, preger arbeidene til de fleste utstillerne, enten fordi de ikke er fullført, som Berit Overgards to plastsekker med plast- lapper oppi, eller Andrea Wikhammer Heirs tre rektangulære og voksbehandlede filtplater, som bare er stilt opp mot veggen. Den kunstneriske kreativiteten strekker seg tydeligvis ikke så langt, på et eller annet punkt er ressursene uttømt, både de praktiske og konseptuelle, men det spiller faktisk ingen rolle så lenge Høstutstillingens jury drar dem gjennom nåløyet.

For når kunsten har endret seg så mye de siste tiårene sier det seg selv at også det juryerende nåløyet har forandret seg. I «Billedkunstneren», fagbladet for billedkunstnere, har redaktør Gaute Brochmann revidert kunstbegrepet og gitt det et mer oppdatert innhold. «Kunst er en intellektuell og konseptuell utforsking og problematisering av fenomener i samtiden, gjerne underlagt en spesifikk sammenheng og tematisk kontekst, definert av kunstneren selv eller en ekstern kurator.» Vi skal merke oss at definisjonen fullstendig har utelatt den kunstneriske aktiviteten, det vil si den praktiske utformingen av verket ved hjelp av spesifikke materialer og virkemidler.

Dette sentrale elementet i kunsttilvirkningen har redaktøren erstattet med «intellektuell og konseptuell utforskning og problematisering». Med et så utvidet og uspesifikt nåløye er det forståelig at hva som helst kan havne på Høstutstillingen vegger og gulv. Men hvordan kan da juryen avgjøre om den kunstneriske gehalten i en intellektuell og konseptuell utforskning holder kvalitetsmessige mål når de egenskapene ikke kan observeres i det utstilte objektet? På det intellektuelle og konseptuelle nivået er jo ikke de kunstneriske kvalitetene på noen som helst måte tilgjengelige. På det nivået finnes det faktisk ingen metode som kan avgjøre om noe er kunstnerisk eller ikke.


Med en slik kunstdefinisjon er det ikke så rart at årets Høstutstilling domineres av ikke-kunstneriske gjenstander som burde ha blitt kjørt på skraphaugen. Det mest begredelige er mangelen på formvilje og profesjonell håndtering. Den kunstneriske kreativiteten synes å ha mistet både mål og mening. Klart det finnes noen positive unntak, som det store maleriet «Kart over Island» av Maiken Stene, som gir en fargerik og uttrykksfull tolkning av et nærmest surrealistisk landskap.

Nevnes bør også Aleksander Stavs skulpturer i svartbrent tre, de utgjør en gruppe på tre figurer som refererer til pygmeen Ota Benga som i sin tid ble hentet fra Kongo til USA for vitenskapelige undersøkelser. Det er en dyster skulpturgruppe, men uttrykksfull og tankevekkende. En blyanttegning av Ane Landfall bør også fremheves. Det er et interiørmotiv der spillet mellom lys og mørke skaper en visuell dynamikk og tematisk tyngde som umiddelbart fanger oppmerksomheten.

Men disse få, positive unntakene drukner i mengden av talentløse og banale objekter. Både produsentene og gjenstandene vil være glemt etter et par dager. Ingen av dem vil heller bli registrert i norsk kunsthistorie. Med den tanken i bakhodet kikket jeg igjennom gamle Høstutstillingskataloger fra slutten av 1800-tallet og de første årene etter århundreskiftet. Det var ikke så mange kunstnere som stilte ut den gangen, men av de som sto oppført i katalogen var de fleste av dem velkjente kunstnernavn. Ja, de hører faktisk til toppsjiktet i vår nasjonale kunsthistorie.

 

Kunstnernes Hus:
Statens 130. Kunstutstilling, Høstutstillingen
Varer fra 16/9 til 15/10, 2017