Gjennom hele modernismens historie har kunstnerne prøvd å fjerne seg fra den ytre virkelighet. I starten ble det mange interessante bilder, men etter hvert forsvant også motivet, og det tomme, umalte lerret satte sluttstrek. Noen hengte opp bare rammen, som et slags nødskrik, men da kunstneren Tino Segal viste bare et tomt galleri satte han et visuelt punktum og forvandlet billedkunsten til en språklig diskurs hos publikum.