Kultur

John Andreas Savio: «Lasso»

Norsk kunst har forandret seg enormt de siste 50 årene. Tradisjonelle uttrykksformer finner man nesten ikke i den toneangivende kunsten. Det man i dag kaller samtidskunst minner da heller ikke så mye om fortidens kunstformer, snarere om antikunstneriske objekter som representerer det nye og moderne. Slik er det i alle vestlige samfunn med rike kulturtradisjoner, alt skal brytes ned og erstattes med noe som ikke kan spores tilbake i tid.

De 15 samiske grafikerne er ganske forskjellige og speiler på det vis den samme variasjonen i uttrykksform som kunstnerkollegene utenfor deres kulturelle region. Bortsett fra John Savio og et par andre av den eldre garde, er det lite å finne av spesifikt samiske kunstuttrykk. De kulturelle tradisjonene er her like fortynnet og utvisket som hos landets kunstnere for øvrig. Selv om samene er opptatt av å skjerme sin spesielle egenart på kunstens og kulturens områder, tyder utstillingens arbeider på at også det spesifikt samiske er i ferd med å utvannes.

Man skulle ha trodd at de samiske kunstnerne på grafikkens område ville ha insistert mer på sine egne tradisjoner, men de moderne impulsene utenfra synes å være uimotståelige. Vi ser det enda tydeligere hos samiske malere og billedhuggere der nonfigurasjon og konseptuelle strategier har fortrengt det meste av den samiske egenarten. De hører til den yngre garden av kunstnere som er mer grenseoverskridende og orientert mot internasjonale strømninger. For å bli lagt merke til og få tildelt fete stipendier og oppdrag må selvsagt samene også tilpasse seg de toneangivende strømningene i hovedstaden og på Kontinentet.

En same av denne oppdaterte sorten er Joar Nango. Han deltar ikke på herværende grafikkmønstring, men har markert seg med en kunstnerisk profil som tydeliggjør hvordan samiske kunstnere gir fullstendig avkall på sine røtter. Nango rykket opp i konseptkunstens førstedivisjon da han i 2017 sjokkerte innbyggerne i Kvam med en installasjon bestående av en møkkaspreder, en høy trestokk og noen svære steiner. Installasjonen lå i en rundkjøring og var del av Prosjekt Veiskille som hadde i oppdrag å utsmykke tettstedene langs E6 i Gudbrandsdalen.

Installasjonen falt ikke i smak hos lokalbefolkningen, og det ble mye bråk. Av sikkerhetsgrunner ble den tatt ned, men nå er den under oppstilling igjen. Kunsten skal tvinges på folk, selv om den ligner mer på forsøpling enn utsmykning. Mulig den hadde falt mer i smak om den ble plassert i Karasjok og presentert som et samisk kunstverk. Da hadde man fått testet de kunstneriske verdiene i dagens samiske kultur. At den yngre garde av samiske kunstnere tilpasser seg hovedstadsnormen, som Nango og grafikerne i ovennevnte mønstring, er forståelig. Det norske kunstlivet er ikke for heimfødinger. Skal man delta i det kyniske rotteracet må man tute med de ulvene som er ute, for det er flere ulver i Oslo enn på Finnmarksvidda.

Ingo Nordsletto Pedersen: «Slutten av april 1945 II»

Hans Ragnar Mathisen: «Variant I»

Geir Tore Holm: «Til slektninger – på dypet»

Lena Stenberg: «Colour of colonialism»

Galleri Norske Grafikere:
15 samiske grafikere (Conventus)
Varer fra 12/12-19 til 18/1-20