Kultur

«Heinzerling», 2019. Yngve Holen.

Historisk sett har det i Oslo vært tre viktige kunstnerstyrte utstillingssteder, som hovedsaklig har prioritert norske kunstnere. Det var Oslo Kunstforening, Kunstnerforbundet og Kunstnernes Hus. Alle tre satset på høy kvalitet, mottok offentlig støtte og var på en måte flaggskipene i hovedstadens kunstformidling. Rundt disse faglige kraftsentrene grupperte det seg en rekke private gallerier, uten offentlig støtte, som fanget og utfylte bildet av et spennende og rikt kunstfelt.

Slik er det ikke lenger, selv om mangfoldet i kunstfeltet har vokst og nye gallerier stadig popper opp og forsvinner like raskt. De mangler faglig profil og kvalitetsbevissthet, en tendens som også har satt sitt preg på de tre store utstillingsstedene Oslo Kunstforening, Kunstnerforbundet og Kunstnernes Hus. At de private galleriene kommer og går, ligger i økonomien, de driver butikk og går de ikke med overskudd, blir det kroken på døra.

De tre store trenger ikke å bekymre seg særlig om økonomien, den tar det offentlige seg av. Da bekymrer man seg heller ikke så mye om salgsinntektene, slik som i private gallerier. Og trenger man ikke å selge sine utstillingsobjekter, er det heller ingen grunn til å tenke på kunstnerisk kvalitet. For hvem vet hva som er kunst i dag? Kunstnerisk kvalitet er jo bare en borgerlig fordom, som de fleste i kunstfeltet ikke bryr seg om i det hele tatt. Kravet om kvalitet i kunsten er egentlig en politisk hersketeknikk, som må pareres med anti-estetikk og radikale provokasjoner.

Oslo Kunstforening, Kunstnerforbundet og Kunstnernes Hus er ikke lenger toneangivende på kvalitet, og angir ikke noen målestokk for høyt nivå. Tvert imot mønstrer de alskens sære objekter og installasjoner som hører hjemme i helt andre kontekster. På en måte har disse tre utstillingsstedene blitt arenaer for de mest forvirrede og ubegavede i kunstfeltet. Forleden var jeg innom Kunstnernes Hus for å se mønstringen HEINZERLING av Yngve Holen og utstillingen «Medicine for a Nightmare» av Frida Orupabo.

De to kunstnerne har sikkert mye på hjertet, det forteller i alle fall katalogteksten om, som forteller oss hva Holen og Orupabo baler med på det indre plan. Førstnevnte er visstnok opptatt av forbrukskultur og teknologi og spesielt den innvirkning mekaniske produkter har på vår sensibilitet og identitet. Derfor kutter han opp en rekke hverdagsgjenstander, fra kaffetraktere til biler, slik at vi kan se hva inneholder. Mest opptatt er han tydeligvis av bil-felger, som han blåser opp i stort format. Her er det mye bra håndverk, men hva har det med kunst å gjøre?

I følge katalogen arbeider Frida Orupabu «med digitale collager, og hennes kunstneriske råmateriale er hentet fra et mangfold av digitale billedarkiver». I praksis betyr det at kunstneren klipper og limer billedfragmenter sammen på en bestemt måte, slik at vi se hvordan «det private inngår i et politisk rammeverk». I denne collage-teknikken vrir og vrenger kunstneren på menneskekroppen for at ferdige verket skal uttrykke «smerte og maktesløshet, men også styrke og mostand mot stereotypier og objektivering».

Ja, ja, det blir mye mening på katalognivået, men i de utstilte gjenstandene er innholdet både uklart og trivielt, særlig hva angår Yngve Holens arbeider. Frida Orupaba er mer uttrykksmessig målrettet og kunstnerisk spesifikk i collageteknikken, men altfor overtydelige og misjonerende i symbolikken. Hun har sikkert mye på hjertet, men trenger å disiplinere emosjonene for at arbeidene skal fremstå som selvstendige kunstverk.

«Parasagittal Brain», 2011. Yngve Holen.

«I sat in the car the entire day with the AC on», 2015 og «Nice cat», 2015. Yngve Holen.

Uten tittel, 2018. Frida Orupabo.

Uten tittel, 2018. Frida Orupabo.

Kunstnernes Hus:
Frida Orupabo, collager
Yngve Holen, objekter
Varer fra 1/3 til 21/4, 2019