Flukten fra fornuften i kunstnerisk tapning

Arne Bruland, «To verdener» (1948)
Foto: Alf Georg Dannevig / Sørlandets Kunstmuseum

«Flukten fra Fornuften» virker ikke akkurat som noe kunstnerprosjekt, men SKMU (Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand) er av en annen oppfatning. Museet har nemlig laget en mønstring av moderne, nordiske kunstnere fra tidlig 1900-tall og fremover som både var opptatt av det okkulte og i opposisjon til datidens fornuftsdyrkelse. På tidlig 1900-tall var det mange ulike strømninger i kunst- og kulturlivet. Noen av dem fryktet sikkert fornuftens tvang, men de fleste var politisk radikale og forpliktet på avantgardens krav om opprør mot det bestående og jakt på det nye.

Denne tradisjonsfiendtligheten var ikke en prinsipiell protest mot fornuften som sådan, snarere basert på et håp om at fornuften kunne frigjøres fra historiske bindinger til kirke- og kongemakt. Slik sett var fornuftens frigjøring et sentralt tema i opplysningsprosjektet, eller det man kaller moderniteten. Det å flykte fra fornuften er i denne sammenheng et sidespor eller en blindvei. Datidens mange tilløp til fornuftskritikk basert på okkulte erfaringer og innsikter innebar da heller ikke en flukt fra fornuften, men en utvidelse av dens egenart og funksjoner.

SKMUs utstillingsprosjekt «Flukten fra fornuften» anlegger dermed et helt misvisende perspektiv på spiritualismens holdning til datidens fornuftsdyrkelse. Den handlet også om fornuftens frigjøring, men ikke på samme premisser som de venstreradikale kunstnerne la til grunn. I de kretser gikk frigjøringen ut på å bryte med all overlevert kunnskap og særlig den som hindret kreativiteten å skape nye uttrykksformer og en ny estetikk. Det var i dette ekspansive kraftfeltet datidens kunstnere utfoldet seg enten de dyrket okkultismen eller oppløste alle estetiske normer.

Selv om teosofien og antroposofien hadde en viss innflytelse i visse kretser som hadde front mot den stadig mer dominerende fornuftsdyrkelsen i vitenskapen og samfunnsutviklingen, var det i nordisk sammenheng svært få kunstnere med blikk for det okkulte. På tidlig 1900-tall var det bare en kunstner, nemlig den svenske malerinnen og antroposofen Hilma von Klint, som skapte ut fra spirituelle innsikter, men hun er helt fraværende på denne mønstringen. Det er forståelig når man får vite at alle de utstilte verkene er hentet fra Nikolai Tangens private samling, der en kunstnerisk begavelse som Hilma von Klint neppe ville ha passet inn.

Nikolai Tangens private kunstsamling er ikke akkurat kjent for sitt kunstfaglig høye nivå, heller ikke av kunstnere med noen interesse for det okkulte. Hverken Arne Bruland, Jacob Weidemann og Arne Vinje Gunnerud, for å nevne noen norske, var nevneverdig okkulte, bortsett fra når det kom spiritus på bordet. De fleste nordiske kunstnere i første halvdel av 1900-tallet la seg nesegrus for kunstimpulser utenfra. Mange av de utstilte verkene viser da heller ikke tegn til originalitet eller spirituelle innsikter, hverken i uttrykksform eller tematisk innhold. Hver på sitt vis er de modernistiske kunstnere som i sine respektive hjemland ble beundret for sine nyskapende uttrykksformer, importert fra Tyskland og Frankrike.

Ingen ville vel hevde at Weidemanns abstrakte/nonfigurative malerier ga uttrykk for en flukt fra fornuften. I så fall var det vel ikke så mye han flyktet fra. Det disse kunstnerne var mest opptatt av var å være modernistiske og mest mulig antifigurative. At fornuften skulle utgjøre en trussel var det neppe noen som tenkte på. Hvor SKMU har fått denne problemstillingen fra er litt av et mysterium. Det kan neppe ha kommet fra gransking av Tangen-samlingens verker. Hadde Hilma von Klint vært representer i samlingen, kunne kanskje noen ha fått griller, men neppe noe så forskrudd som et kunstnerisk fluktperspektiv.

Fornuftens frigjøring dreier seg ikke bare om kunst og kultur, men i like høy grad om samfunnets utvikling og bevaring. Fornuften griper inn over alt. Vi kan ikke unngå fornuften om vi vil delta i politikken eller kulturen. Problemet i dagens situasjon er at frigjøringen har forlatt fornuften og blir nå betraktet som selve utviklingens styringsprinsipp. Det vil si at alle og enhver, hvem som helst, har rett til å styre friheten. Egentlig har alle gått fra vettet, og det er ingen vei tilbake. Vi må bare passe på vår egen frihet og holde styr på fornuften, selv om det blir stusslig. Fredrik Stabel i Dusteforbundet sa det på sin måte: «Fornuften er en ensom ting, hvor ofte er man ikke alene om å stole på den».