«Nikolai Astrup er mer aktuell enn noensinne», heter det i pressemeldingen til Henie Onstad Kunstsenters store mønstring av kunstnerens verker. Aktualiseringens perspektiv retter seg mot samtidskunstnere som tematiserer «økologi og prinsipper for utviklingen av et bærekraftig landbruk», hevder direktøren for Henie Onstad Kunstsenter Tone Hansen. «Vi ønsker at publikum både skal kunne oppleve den største samlingen av Astrups verk noensinne i tillegg til å se hvordan hans engasjement for naturen har en sterk relevans i dag», utdyper hun.

Den omfattende mønstringen av Astrups kunst er selvsagt et imponerende stykke museumsarbeid og ikke minst et viktig kunsthistorisk prosjekt, men aktualiseringen og relevansen er langt mer diskutabel. For det er noe tvangsmessig og uhistorisk over dette aktualiseringsperspektivet, som river Astrup løs fra den historiske konteksten og dermed underslår de regressive trekkene i hans kunstneriske virksomhet. Regressive trekk som uten tvil er antimoderne og fremskrittsfiendtlige.

Siden Astrup er født i 1880 blir han flasket opp med nyromantikk og symbolisme. Dermed havner han i selskap med kunstnere som på ulike måter synliggjorde magien og mystikken i det norske landskapet. Astrup var altså ikke alene, og heller ikke den viktigste kunstneren, som endret vårt syn på mystikken i norsk natur og landskap, slik direktør Tone Hansen påstår. Astrup kommer helt på tampen av disse strømningene, og kommer seg aldri videre.

ANNONSE

Nei, Astrup graver seg ned i Jølsternaturen og blir et trist kunstnerisk villskudd, som gradvis slukner, til tross for de mange Sankthansbål han prøver å bekrefte gløden med. Nikolai Astrup minner om en Hamsun-figur, av typen Isak Sellanraa, som brøyter seg rydning i svarteste skog og prøver å leve i pakt med naturens egne krefter og prinsipper. På den annen side minner Hamsun selv om Astrup, skjønt førstnevnte var en langt mer begavet forfatter enn Astrup var som kunstner.
 

N_Astrup-St._Hansbål_ved_Jølstervatnet
Nikolai Astrup (1880-1928), St. Hansbål ved Jølstravatnet (1909)
 

Likheten mellom Astrup og Hamsun er her interessant. Begge lever i en brytningstid der modernitetens rasjonalitet er i ferd med å destruere fortryllelsen og magien i skaperverket. Hamsun skriver stor litteratur i dette utfordrende spenningsfeltet, mens Astrup produserer bilder der naturens magi og fortryllelse fremstår som kitsch og banaliteter. Riktignok har han malt en del vakre og følsomme bilder der samspillet mellom lys og mørke i naturen uttrykker noe av fortryllelse.

Tendensielt går det allikevel den gale veien. Astrups fordypelse i det lokale miljø og den stedlige natur er en flukt fra verden omkring. Virkeligheten utenfor Jølster er en slagmark der sivilisasjonen og fremskrittet erobrer stadig mer terreng. Ikke bare avmytologiseres naturen, en viktig inspirasjonskilde for kunstnerne, men også samfunnet blir endret. Menneskene fremstår mer og mer som marionetter i et fornuftstyrt og utopisk prosjekt, kalt opplysningsprosjektet, eller moderniteten, som vil gjøre verden til et rasjonelt og veldrevet paradis.

Dette er den herskende tidsånden for Nikolai Astrup og andre kunstnerne like før og etter 1900. Kunstnerne vet rett og slett ikke hva de skal gjøre. De fleste gir blaffen i alt og profilerer seg som avantgarde og modernister. De bryter med alle tradisjoner og innretter seg på et kunstnerisk fremskritt i tråd med ideene fra det moderne prosjekt. Derfor gjelder det å skape noe nytt og annerledes. Hele tiden noe nytt, som ikke må kunne tilbakeføres på fortiden.
Denne fortidsangsten var ikke Astrup særlig plaget av. Hans mentale orientering var tvert imot fortidslengselen, som ikke bare gikk på gamle tradisjoner, men i like høy grad handlet om nærheten til naturen og det stedlige miljøet. Det er den store hjemlengselen og rotfestelsen i kjent og fruktbar jord. I denne orienteringen mot det hjemlige kom Astrup i pakt med sin menneskenatur, eller mer presist, det å være et naturmenneske.

I det perspektivet forsvinner fremskrittet og de store utopiene. Men i Jølster tikker tiden baklengs, og kunsten går mer og mer på tomgang, med noen få lyspunkter underveis. Særlig gjelder det hans grafiske trykk, som har en høy grad av kunstnerisk vitalitet. Her taler Jølster-naturen på en mer levende og magisk måte. Uansett går det et drag av melankoli og uforløst kreativitet i Astrups bilder. Naturlengselen var neppe noen idyll i hverdagen, hverken for kunstneren eller jorddyrkeren. Det var hardt arbeid og uten reelle fremtidsutsikter.

Nettopp angsten for fremtiden var nok en permanent plage for Astrup. For angsten gikk ikke bare på det daglige utkomme, men også det skremmende faktum at fremtiden i det store og hele var undergangspreget. Sivilisasjonen og fremskrittet, med alle sine politiske og sosiale utopier, vil før eller senere bringe død og fordervelse. Astrup var neppe særlig fremsynt, men naturlengselens regressive karakter er gefundenes fressen for dagens økosofer, klimaprofeter og undergangspredikanter. Samt moteriktige kunstmuseer.

Når Henie Onstad Kunstsenter nå gjør et stort nummer av Astrups naturlengsel og lokale landskapsskildringer, så er dette regressive, og antimodernistiske trekket, helt fraværende. Det ville neppe ha passet så godt inn i dette modernistiske kunstsenteret, eller gått i spann med alle de inviterte samtidskunstnerne som har rasket sammen noen rariteter om økologi og bærekraftig utvikling. Alt dette som nå er moteriktig og politisk korrekt på parnasset, men fullstendig blottet for den type erfaringer som Astrup kjempet med. Høyst sannsynlig ville Nikolai Astrup ha frabedt seg en slik klam omfavnelse av modernistisk vrakgods og kunstinstitusjonell markedsføring. Her lukter det mer av kommersiell museumsdrift enn av kunsthistorisk etterrettelighet.

 

Henie Onstad Kunstsenter:
Nikolai Astrup
Varer fra 10/6 til 11/9 2016

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629